Det enkle er ofte det verste

Det er såre enkelt å gjøre narr av black metal-musikk. Otto Jespersen har gjort det fra scenen, Matias Faldbakken i litteraturen og Frode Øverli gjør det i nesten hver utgave av Pondus. Å gjøre narr av black metal er som å score på åpent mål; det er for lett. Det er mye man kan komme trekkende med hvis man vil kritisere og latterliggjøre denne musikksjangeren og dens utøvere og tilhengere. Det spenner fra alvorlige antagelser om kriminalitet til humoristiske bemerkninger om deres påkledning. Det er derimot ett faktum man ikke kommer utenom hvis black metal-musikk skal diskuteres – nemlig at dette er en av våre største kulturelle eksportvarer, noe Bjørn Eckblad poengterte i sin artikkel «Mørk eksport» i Dagens Næringsliv.

«Dersom lyden blir for polert, er det markedskreftene som har lurt seg inn, og skitna til eller kanskje heller vaska vekk, det sanne,» skriver Olav Kristiseter om black metal i Stavanger Aftenblad-artikkelen ««Ekte» fiksjon og «true» musikk». Det polerte uttrykket kan gi flere tilhengere og bedre salg på bekostning av «det sanne»; det rene metallet. Mange metal-fans mener at Keep of Kalessins deltagelse i MGP er et eksempel på markedskreftenes besudling av musikken. Bandets gitarist Arnt Ove Grønbech lar seg ikke affisere av kritikken. Til Adresseavisa hadde han følgende å si: «Under videoer av oss på nettet er det masse diskusjoner. «Dette er ikke black metal,» skriver folk. Men hva spiller det for rolle? Vi driter i det.» En slik kritisk respons fra black metal-fansen er naturlig. De har dyrket denne musikksjangeren, og har kanskje måtte tåle både kritikk og uthenging på grunn av det. Og nå skal den plutselig forandre seg og bli allemannseie? Nei, det blir feil. Musikken er en stor del av deres identitet og de vil ha den for seg selv.

Undergrunnsartister som når fram til et mainstream publikum, det være seg innen black metal, electronica eller country, møtes ofte med sinne fra sine mest lojale fans, som om de har blitt lovet at artistene skal holde seg obskure og uforandret gjennom hele sin karriere. Men selv om denne responsen er naturlig, er den også uhyre smålig. Hva med artistene? Har ikke de rett på all den anerkjennelsen de kan få? Jeg synes for eksempel det er veldig lite stas at det spilles Townes Van Zandt og Magnolia El. Company på Platekompaniet. En del av meg vil at disse musikerne skal forbli obskure. Musikk for den opplyste kjerne. Musikksnobberi på sitt beste, med andre ord. Men den første av disse to artistene er dau, og den andre trenger nok alle de pengene han kan tjene på musikken sin, så kanskje burde jeg, i motsetning til metal-folket, bare glede meg over at god musikk når ut til flere lyttere.

Som utenforstående til black metal-miljøet ser jeg positivt på at denne musikksjangeren kan få økt anerkjennelse og respekt. Jeg tror det er mye den gjengse musikkelsker kan få glede av i denne musikken hvis man makter å hekte av seg sekken med fordommer.

Det er like enkelt for oss med begrenset kunnskap om black metal å gjøre narr av og kritisere sjangeren, som det er for de innen miljøet å kritisere Keep of Kalessin for deres deltagelse i MGP. Men det enkle er ofte det verste. Trangsynt kritikk og fordømmelse er ofte enklere enn forståelse og støtte. Keep of Kalessin står i fare for å miste både tilhengere og respekt fra sitt eget miljø som følge av sin deltagelse i Melodi Grand Prix. Men den sjansen er de villige til å ta. Det står det respekt av.