Det kan bare storebror
Les kulturredaktør Morten Fiskviks kommentar om datalagringsdirektivet.
Nordmenn etterlater seg utallige elektroniske spor hver eneste dag. Slike opplysninger kan fortelle mye om hver enkelt person, de kan misbrukes, og verre kan det bli. Samferdselsdepartementet utreder nå hvordan Norge skal forholde seg til EUs datalagringsdirektiv, og Datatilsynet er ikke uten grunn bekymret for at direktivet vil vedtas i Stortinget uten noen debatt.
Drømmen om en total trygghet fra kriminalitet som terrorisme og pedofili dyttes foran direktivet. Den enkleste metoden å forebygge kriminalitet på er kanskje å oppheve frihet, men neppe den beste. Det er derfor viktig å forstå at datalagringsdirektivet ikke handler om etterforskning, men overvåkning. Det ser likevel ut som at våre «liberale» politiske partier har få betenkeligheter ved direktivet. Har de akseptert bibelens utsagn om at vi alle er syndere?
En annen problemstilling er de praktiske følgene direktivet må få. Har myndighetene noen plan for hvordan datalagringen skal gjennomføres? Kan man stole på at operatørene gjør sin pålagte oppgave godt nok? Ingen systemer er helt sikre, og man må anta at det fins smutthull. Nødvendigvis er det derfor best å lagre minst mulig. Men er personopplysninger som oppbevares av staten i trygge hender?
Et alvorlig og tragisk eksempel fra i høst viser den rake motsetning. I november ble det kjent at britiske myndigheter hadde «mistet» personlige opplysninger om 25 millioner skattebetalere. De tapte datadiskene inneholdt detaljer om alle mottakere av barnetrygd i Storbritannia. I tillegg til navn, inneholdt filene om den enkelte mottaker også adresser, personnummer og i mange tilfeller bankkontonummer. Åpenbart opplysninger som kan misbrukes i gale hender.
Skal vi tro den ferske rapporten The Privacy and Human Rights Report for 2007 ser det allerede mørkt ut for norsk personvern. Rapporten har kartlagt personvern i 47 land, og de skandinaviske landene kommer dårlig ut. Norge får blant annet trekk for et asylsøkerregister som omfatter fingeravtrykk, utbredt overvåkning av finansielle og helsemessige opplysninger, samt det faktum at vi har obligatorisk registrering av mobilabonnenter.
Ifølge Datatilsynet medfører en eventuell innføring av datalagringsdirektivet først og fremst et paradigmeskifte for norsk rettsvesen. Fra å ha en grunnleggende læresetning om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, beveger man seg nå mot den rake motsetning – en mistenkeliggjøring av hele befolkningen. Nå er vi skyldige inntil det motsatte er bevist.
