Det svake kjønn

Fifty Shades of Grey går sin seiersgang på kinolerret verden rundt. Dette på tross av to former for kritikk. Først og fremst, filmen er dritt. Fylt til randen av klisjeer og med et dårlig skrevet manus. Altså ingenting mindre enn forventet. Den andre kritikken kommer fra Kvinnegruppen Ottar og lignende feministiske grupperinger. De oppfordrer til boikott og skam, for her er patriarkatet igjen ute etter å underlegge seg kvinnen. Problemet med denne kritikken er at den er misledende, for det er ikke kvinnen som blir stereotypisert og undertrykket. I Fifty Shades har det sterke kjønn det verst.

Christian Grey er resultatet av en seksuell fantasi som springer ut av Twilight-serien, og kan sees på som en overdreven representasjon av dagens forventninger til menn. Han har vaskebrettet, forretningsimperiet og det private helikopteret på plass. Ikke bare er herr Grey et fint eksemplar av mannekjøtt, han er også en god gammeldags drittsekk. Men filmen presser det gjennom at det er drittsekken kvinner vil miste jomfrudommen sin til, ikke den snille fyren som har tatt seg tid til å bli kjent med deg.

Denne stereotypiske mannen har alltid vært der, skamfull på bunnen av magasinhyllene i dagligvarebutikker landet over. Men han har nå klart å klatre opp stigen til den «mainstreame blockbusteren», og sånn blir han mer legitim. Denne Patrick Bateman lite er et symptom. Et symptom på et større kroppspress og seksualisering av menn. Grey mangler i tillegg enhver evne til å forstå sine egne følelser, tilsynelatende drevet av en instinktiv sex– og maktlyst, så ute av stand til å føle at om bare noen berører ham så blir han skikkelig machosint.

Dette fenomenet finner heller ikke sted kun i Fifty Shades of Grey. Passende nok varmet traileren til Magic Mike XXL opp publikum før filmen. En trailer som bare er kvinner som hyler mot halvnakne menn hvis eneste kvalitet er muskler. Og det er ikke bare i disse sexfikserte filmene hvor denne standarden er dominerende. Det finnes knapt filmer uten macho mannlige hovedkarakterer. Karakteren James Bond er det beste eksempelet på denne utviklingen: Fra sjarmør til muskuløs sexsymbol.

Flere og flere unge menn lider av megareksi, en psykisk lidelse som rammer menn og kvinner som trener mye. Megareksi er enkelt forklart en motsetning av anoreksi - uansett hvor mye mannen trener mener han at han fortsatt ser ut som en spjæling. Dette fører ofte til bruk av stereoider. Men det er ikke bare i disse ekstreme tilfellene at det oppstår et press på menn om å være suksessfulle. Èn av fem mannlige studenter i Trondheim er veldig misfornøyde med sin egen vekt og et studie fra 2004 viste at 42 prosent av menn i USA var misfornøyde med sin egen kropp.

Kroppspresset mot menn er et problem, et problem som kjønnsdebatten ikke tar høyde for. Med en slik unyansert kritikk gjør kritikerne seg selv en bjørnetjeneste – begge kjønnene fortjener rettferdig fokus. Det er her kvinneaktivistene bommer med sin kritikk. At kvinner blir enkelgjort og framstilt på en platt måte er grusomt. Men la oss ikke overse at det motsatte kjønn blir latterligere framstilt. Christian Grey er den som utnytter kvinnen i filmen, men i virkeligheten blir herr Grey selv utnyttet. Utnyttet til å tilfredsstille seksuelle fantasier uten landegrenser.

Anastasia Steele har i motsetning til vår kjære herremann en egen fri vilje. Når ting blir for heftig sier hun nei. Hun eier en viss kognitiv evne. Som Erlend Loe så fint sa i sin anmeldelse av filmen: Grey er filmens største krenkelse. Men den unyanserte kjønnsdebatten kommer på en fin andreplass.