Diagnose: velferdskåt

Det er en kjent fortelling. Reform av sykelønnsordningen blir foreslått. Man vil få ned sykefraværet i en økonomi som skriker etter arbeidskraft. Venstresiden bærer seg. Høyresiden mumler et eller annet om noen tiltak. LO sier blankt nei til kutt. LO gjør jobben sin. Politikerne ikke.

Manglende arbeidsmoral

Situasjonen: Sykefraværet økte med 11 prosent det siste året. Og det var allerede høyt. Vi har blant verdens høyeste fravær, og du får full lønn fra første dag du er syk. Samtidig er det legene, altså i praksis ofte pasienten selv, som bestemmer lengden på sykefraværet. Slikt koster. Både for arbeidsgiver og for staten.

Stoltenberg tar ansvar og ser til Sverige, hvor sykefraværet synker og nå er en tredjedel av det norske. Kanskje kan noen av Moderaternas tiltak gjennomføres i Norge? Stoltenbergs meningsmotstandere, på den annen side, mener det ikke er behov for svenske tiltak. Vi trenger ikke karensdager eller offentlig kontroll av sykemeldinger. De forklarer det lave svenske fraværet med høy arbeidsledighet, som medfører at de sykeste ikke er i jobb og dermed ikke virker inn på fraværsstatistikken. De har delvis rett.

Men det er ikke hele forklaringen. I en gjennomsnittsuke i år 2000, da sykefraværet var omtrent som i dag, var 1,5 prosent av den danske arbeidsstokken helt borte fra jobb. I Norge var tallet 4 prosent, klart høyest i Europa. Den norske arbeidsledigheten var knapt to prosentpoeng lavere. Det er ikke urimelig å foreslå arbeidsmoral som en mulig forklaring. Og hvorfor skal folk med dårlig arbeidsmoral ha full «lønn»?

Samfunnets rolle

Debatten om sykelønn og sykefravær er omfattende. Datamaterialet er så overveldende, sammenhengene så mange, at det i mangel av en doktorgrad i statistisk analyse kanskje er bedre å se på debatten annetstedsfra. Hva er samfunnets oppgave?

Et godt samfunn skal hjelpe deg når du trenger det. Men et system som løssluppent deler ut penger, da også til folk som kunne klart seg uten, skaper dårlig kultur. For med bredpenslede statlige ordninger fremmedgjøres vi fra den sosiale hjelpen. Det er ikke lenger det varme fellesskapet, samfunnet, som hjelper deg fordi du virkelig trenger det. Nei, overføringene kommer fra noe vi kaller for Staten. Som er et kaldt begrep, ikke noe vi har et personlig forhold til. Da er veien kort til å unne seg litt mer støtte. Selv når du ikke trenger det.

Og pengene fra Nav kommer ikke fra noe magisk eventyrland. De kommer fra naboen. I beste fall fra Nordsjøen. Og i verste fall tar vi penger fra de som virkelig trenger samfunnets hjelp. Det er uansett ingen menneskerett å få like godt betalt for å være syk som for å jobbe.

Mot til å kutte

Sykefraværet må ned. Da må vi lage ordninger som hjelper de trengende, uten å gi resten av oss insentiver til latskap. Og skal det gjøres må politikerne tørre å diskutere. På ordentlig. Så lenge venstre- og høyresiden holdes som gissel av fagforeningene og en velferdskåt norsk befolkning kommer vi ingen vei. De må ha mot til å foreslå endringer. Mot til å kutte i sykelønna. Og til å følge svenskene. Selv om det er ubehagelig. For politikk burde dreie seg om å lede. Ikke bare om å følge folkets, eller fagforeningenes befaling.

Christian Preben Bang er nyhetsjournalist i Under Dusken.