En bedervet bachelor

Spaltist Jan Arild Snoen skriver 21. januar i Aftenposten om inflasjonen i master- og doktorgrader i Norge, under tittelen "Dropp universitetet!". Han trekker fram OECD-statistikk, hvor vi ligger i toppsjiktet hva gjelder antall år med høyere utdanning, men på bunnen når det kommer til samfunnsøkonomisk avkastning av dette. Han framhever her et viktig moment i debatten – hvorfor klarer vi ikke å utnytte de gode hodene når vi er på verdenstoppen i å ta høyere utdanning?

Det er forbausende lett å peke på symptomer hva angår dagens utdanningsskjevhet. Å stille en diagnose er en annen sak. Arbeidslivet kaller det mastersyken, samtidig som de ironisk nok selv står for brorparten av annonsene som etterlyser kandidater med «minst én mastergrad». Et mer yrkesrettet utdanningsløp, både i grunnskole og høyere utdanning, er etter min mening en mulig kur. Dette på tross av at disiplinstudier vanligvis ikke tilsier yrkesretting, for å bruke studentpolitkernes språk.

Snoen konkluderer med en enkel løsning: Ved å la studentene selv betale deler av utdanningen sin må de tenke mer gjennom hva de egentlig får ut av sine studier, og man slipper at den høyere lønnen går i arv. Han understreker videre at: «Det er altså hun som sitter i Rimi-kassen som subsidierer sosiologistudiet til direktørsønnen fra Bærum.»

I mine øyne kan ikke Snoen være mer på viddene i sin argumentasjon. Han framstiller en nødløsning av en konklusjon, uten videre begrunnelse. At høyere studieavgift skal føre til færre klasseskiller i utdanningsløpet er og forblir tåkeprat.

LES OGSÅ: Hvem drepte bachelorgraden? Under Dusken #5-12

Det er likevel et faktum at Norge har et læringsliv vi bør sette under lupen. Det kom tydelig fram da Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i år valgte å ha utdanningsdebatten som hovedfokus under deres konferanse i januar. Samtidig kan det virke som om flertallet blir så blendet av idéen om kunnskapssamfunnet Norge at de glemmer at man også har behov for annen arbeidskraft. Selv om EØS-avtalen gir en midlertidig kur i form av enklere arbeidsinnvandring, har vi også en vei å gå når det kommer til satsingen på yrkesfag. Jeg er enig i at en mastergrad ikke skal være noe for alle, når vi og sårt behøver arbeidskraft innenfor sektorer yrkesfaglige linjer kan dekke bedre.

Slik jeg ser det er det utdanningssektoren vi bør gå nærmere i sømmene. Antallet direktørsønner fra Bærum man egentlig finner på sosiologistudiet, slik Snoen framhever, er nok heller få. Tvert imot er det jenta fra kassen på Rimi som studerer sosiologi. Studenter må i dag prioritere irrelevant arbeid i studietiden framfor å fokusere på hva de faktisk kan bruke faget sitt til.

Med dagens finansieringsmodell for høyere utdanning tilsvarer samtidig avlagte studiepoeng penger i kassen for universitetene. I realiteten betyr dette at man ved NTNU tar opp store studentkull på studier som medievitenskap og psykologi, uten å gi dem optimal oppfølging. I mine øyne er dette en utdanningspolitikk på ville veier. Hvor mye penger genererer egentlig studieplassene om halvparten hopper av uten å se nytten i studieretningen? Da må man heller kutte ned på antallet studieplasser, og fokusere på å utfordre og følge opp de studentene man har. En bachelorfugl i hånden er gjerne bedre enn ti på taket.

Her tror jeg mye av svaret ligger i økt fokus på praksis i utdanningen. Slik jeg ser det har universitetene mye å lære av høyskolene. Flere høyskoler har forstått at studentene behøver utplassering i utdanningen, logisk nok ettersom de er mye mer yrkesrettet. Jo tidligere du får smake på relevant arbeidsliv for din studieretning, jo tidligere tror jeg man reflekterer over om dette egentlig er noe for deg.

LES OGSÅ: Lokkast til arbeidslaushet

På mastersiden i humaniora og samfunnsvitenskap har man ved NTNU Dragvoll framtidsrettede tilbud som faget Humanister i Praksis. Men faktum er at vi behøver et kvalitetsløft allerede på bachelornivå. Ved å tidligere knytte bachelor til arbeidsliv, eksempelvis i form av praksisopphold, sikrer man kvalitet framfor kvantitet i studieløpene. Man kan også sikre at flere kommer tidligere ut i arbeid ved en tidligere kontakt med arbeidslivet. Kanskje kan man da overbevise de som lager jobbannonsene om at en bachelorstudent også har en verdi?

Selv sitter jeg ikke med fasiten på hva som feiler det norske kunnskapssamfunnet, men det er en debatt verdt å fortsette. At Jan Arild Snoen tør å provosere er i så måte positivt. Å konkludere med økte studieavgifter som mirakelkur på mastersyken hører imidlertid ikke hjemme noen plass.