En bygdekrønike

Mellom bakkar og berg, oggafor og nedafor, finner du den. Bygda hvor ei jente satt i baksetet og ventet på at tida skulle gå, så hun ikke trengte å bli kjørt hjem, men kunne ta toget til nærmeste allfarvei. Mange hadde hørt om stedet, de fleste hadde kjørt forbi.

På et sted ved fine fjell, mørke skoger og dype vann tilbrakte jenta sine barndoms år. Hun lærte å snakke, og så lærte hun seg å prate. Forskjellen lå hovedsaklig i den tjukke l-en, mente hennes likesinnede, noe alle andre sa seg uenige i. Hun bodde ikke på gård, men kjente folk som luktet fjøs. Ennå hadde hun ikke lært seg fine ord som demografi og sentralisering, eller at disse egentlig var eufemismer for maktspredning. Snart skulle hun forstå. Jenta vokste opp, og trengte fritidsaktiviteter. Fotballlaget hadde verken plass eller jentegarderobe. Løsningen ble pianoklimpring på kulturskolen og nedsliting av benkene ved Felleskjøpet. Stedet var akkurat stort nok til at man låste ytterdøra, men ikke sykkelen. En prioritering hun snart skulle undre seg over.

Da hun var ferdig med å henge på det ene kjøpesenteret, og klar for å oppgradere til nærmeste fritidsklubb, ble den nedlagt. Kommunale stemmer hadde snakket sammen, og funnet ut at det måtte gjøres noe med kulturtilbudet i bygda. Overskuddsmillionene fra sommerens «spel» skulle brukes til en bingo, slik alle de uføretrygdede kunne fylle tida si. I mellomtida hadde bassenget blitt tømt, og ingen brukte svømmebriller i gymmen lenger. «Kanskje ikke så farlig, vi bor jo i et innlandsfylke», tenkte jenta, og lette desperat etter lånekortet hun måtte ha for å få tilgang til høylitteraturen. Med flere tusen innbyggere kunne man nesten ikke gi nye kort til dem som var så uheldige å miste dem.

Etter klokka fem, var det ingen som gikk ute i gågata. Spøkelsesbygda, var det noen som sa. Selv bilene stod stille. Kanskje var det kø i solariet. Jenta pleide å gå forbi. Hun fikk vondt i hodet av subwooferen.

Så var de obligatoriske skoleårene over, og hun ville gå på en videregående skole i en annen by Hun var klar for voksenlivet. Jenta visste ikke at man hadde lover for å tvinge ungdommen til å holde seg i nærområdet så lenge som mulig, og ble nødt til å holde seg på samme postnummer. Hun bet i seg skuffelsen, og i mellomtiden var veien like humpete.

– Hvis ikke de gjør noe med veien snart, kontakter vi avisa, sa moren til jenta.

Hun hadde bekjente i media, og visste å ta saken i egne hender. Faren sa ikke så mye. Han jobbet i offentlig sektor, og brukte fritiden på å hjelpe folk flest med å snyte på skatten.

Jenta ble voksen, eller noe lignende. Hun betraktet plutselig det hele fra utsiden, og besøkte dem som aldri dro, når de ikke var opptatt med barnepass og deltidsjobb. I riksavisa leste hun om de stakkars akademikerne som hadde rotet seg borti statlige direktiv, som plutselig hadde blitt forflyttet til en forblåst øy med røde fraflytningstall. Hun så arkitekturpornografiske hytter fra nabobygda smurt utover glanset papir. Men hun så seg ikke tilbake. Og veien var fremdeles humpete.

SIDESPOR er en spalte hvor vi annenhver uke presenterer et kåseri undertegnet en av Under Duskens journalister.