En fransk åpning i filmlandskapet

De siste årene har norsk film opplevd en markant vekst, anført av Trond Giske og hans forkjærlighet for levende bilder. Den statlige filmsatsningen har gitt resultater i form av suksesser som Max Manus og Nord.

Men nå rynker kultursynserne nok en gang pannen. Kommentator Ingunn Økland i Aftenposten er blant kritikerne – hun mener den norske filmens økende popularitet har gjort den avhengig av publikumsappellen. I tillegg synes hun norsk film lener seg for mye på litteraturen. Filmversjonene av suksessromaner skapt av blant annet Tore Renberg, Ingvar Ambjørnsen og Erlend Loe, blir i dag det Økland kaller «etteranmeldt hygge», mens litteraturen selv var banebrytende da den kom.

De siste årene har norsk film vært preget av både kunstnerisk entusiasme, økonomisk velvillighet og fylte kinoseter. Med økt suksess øker også kravene til videre utvikling. Det største problemet med norsk film i dag er mangelen på særpreg og identitet. Setter man situasjonen inn i en filmhistorisk kontekst, er det fristende å trekke en spennende parallell. I 1959 gjorde en rekke franske filmregissører opprør mot filmtradisjonen i landet, da de kastet den firkantede og folkelige definisjonen av «filmkvalitet» på dynga sammen med baguettestumpene. Vekk skulle påkostede produksjoner og manuskript basert på franske romaner – heretter skulle filmen kjennetegnes av sin skapers ånd. Slik en forfatter har en særegen penn, skulle filmskaperen ha et særegent kamera. Den franske nybølgen var født, med frontmenn som Jean-Luc Godard og Francois Truffaut.

2009 er over og 50 år har gått siden filmrevolusjonen i Frankrike. Nå er det norsk film som kveles av breddefilm og litteraturadapsjoner. Mens fransk nybølgefilm slo gjennom med hjelp fra visjonære regissører, mangler Norge stabile filmskapere som kan lede an. Mens samtlige av de øvrige nordiske landene har minst én internasjonalt bemerkelsesverdig regissør, sliter nordmenn bak kameraet med å finne sitt eget uttrykk. Det nærmeste man kommer en stabil regissør er Bent Hamer – en filmskaper med eget produksjonsselskap, som har frigjort seg fra det oppskriftsmessige.

Norske filmskapere bør lære av fortiden og la seg inspirere av 50 år gammel fransk film: Glem trygg litteratur, trauste produksjoner om krigen og halvhjertede, amerikaniserte sjangerfilmer. Det er bekreftet at det norske folk ser norsk film – grunnlaget er lagt. Det bør ikke lenger være nødvendig å finpusse en god historie for å lage film. Filmmediet bør utnyttes bedre, både visuelt og fortellerteknisk.

Den franske nybølgen baserte seg i stor grad på datidens intellektuelle klima. Fascinasjonen for fransk eksistensialisme finner vanskelig sin parallell i dagens Norge. Men med truende tider som bakteppe, er det også i dag nok å ta i bruk for å skape spennende film. Mens 1959 boblet over av eksistensialisme, er det i dag jorden selv som bobler over. Klimaproblematikken er et av mange eksempler på filmmediets mange bruksområder, både til å skape en kollektiv bevissthet om problemene og til å skape et avbrekk fra virkeligheten.

Sveinung Wålengen er kulturredaktør i Under Dusken.