Engasjement til salgs
Sits «kongevalg» hadde minimalt med oppmøte sammenlignet med Samfundetleder- og UKEsjef-valgene. Har trondheimsstudenten det for godt, eller er studentvelferd rett og slett for kjedelig?
Tekst: Jahn Ivar Kjølseth, Sportsredaktør i Studentmediene i Trondheim
De siste ukene har flere ledervalg funnet sted på Studentersamfundet. UKEsjefvalget så en fullsatt Storsal med spørsmålsstillere og velgere, og valget av Samfundetleder mønstret bare litt færre. Sits konsernstyrevalg, eller «kongevalget» som det ble kalt i sosiale medier, hadde i motsetning til dette så vidt oppmøte bortsett fra det avtroppende og påtroppende konsernstyret selv. Hvordan har det seg at en studentfestival som holdes annethvert år så til de grader trumfer et organ som kjemper for studenters velferd på heltid?
Les også: Et uengasjerende demokrati.
De fleste studerende har et forhold til milliardbedriften Sit og ordningene de tilbyr. De lager lunsjen vår, de gir oss husly, og hjelper oss med helsetjenester når vi behøver det. Likevel holder samskipnaden et konsernstyrevalg der kun en håndfull studenter faktisk kan avgi stemme. Konsernstyrerepresentantene velges nemlig av Velferdstinget. Når nærmest ingen studenter møter opp skylder styremedlemmer på at studentene har det for behagelig. Samtidig som valget pågikk satt flere av Samfundets gjenger andre steder på Huset og tok den faste mandagspilsen, vel vitende om at valget pågikk.
Noe av problemet er kanskje at studentene mangler en følelse av eierskap til Sit. Samskipnaden forbindes mer med studiebyen man bor i, stedet man spiser, og bygget hvor man trener. For en første- eller andreårsstudent kan de virke mer som en kilde til velferdsgoder enn et felleseie. Sit er gode på å formidle sine velferdstilbud på sosiale medier, men er dårligere på å kommunisere hvordan disse tilbudene faktisk tar form og hvordan man kan påvirke dem. Om studentene har det for godt, så er det Sits egen fortjeneste.
Les også: Et demokrati krever engasjement.
Studentene skal likevel ikke slippe helt unna ansvaret for egen velferd. Å være student krever at man løfter blikket av og til, og engasjerer seg i saker som påvirker studenttilværelsen på lang sikt. I Under Duskens egne lokaler har et og annet øyenbryn hevet seg over at nettsaker om spaghetti i gatene får tredobbelt så mange lesere som saker om fakultetsstruktur. Det er en kjensgjerning at studentpolitikk kan bli tørt i lengden, men det gjør ikke at disse sakene er mindre viktige. I tillegg til engasjement burde det kanskje ettersøkes en større ansvarsfølelse hos studentene. Hvordan skal man måle engasjement? Kan man forvente at de som har funksjonærverv på Samfundet skal involvere seg i Sits fanesaker i like stor grad? To av tre kandidater til varastillingene under kongevalget valgte å trekke seg grunnet at de hadde andre verv. I et landskap av verv hvor frivilligheten skal skape personlig stimuli, virker de større kulturelle institusjonene som Samfundet og UKA mer appellerende.
Som student i Trondheim har man alt fra linjeforeninger, til Røde Kors, til Studentersamfundet å engasjere seg i. En faktor som konsernstyret i Sit burde merke seg, er at de har mange andre organisasjoner og styrer å konkurrere med om studentenes engasjement. Gode velferdsordninger angående god psykisk helse er et eksempel på et tema som Sit virkelig burde kjempe for å involvere studentene i.
Vekking av engasjement krever mer enn emneknaggen #kongevalg. Det krever konkretisering av studentvelferden og viktigheten av at den består. Sit gjør en viktig jobb, og det bør kommuniseres til studentene på studentenes premisser. Vi er mette på UKEfølelsen for nå, hvor er Velferdsfølelsen?
