Enhver grunn til å la være er en grunn til å delta

Debatt

Glitterstøvet etter årets Pride-feiring har nettopp lagt seg, og vi har vendt tilbake til hverdagen. I år gikk Trondheim Pride av stabelen for 20. år på rad, og i løpet av den ni dager lange festivalen har vi feiret mangfoldet, skapt trygge og sosiale møteplasser, og hatt viktige debatter og diskusjoner. Dette vil vi også fortsette med de neste 20 årene. Hvorfor, lurer du kanskje på? La meg ta deg med på en liten reise tilbake i tid.

MER DEBATT: Samfundet ofrer skeive stemmer, skriver Frida Sveen Hempel om Samfundets Pride-markering.

New York, sommeren 1969. På utestedet Stonewall Inn har det lokale miljøet sett seg lei av å bli trakassert av politiet, som aktivt aksjonerer mot utesteder som fungerer som tilholdssted for den lokale LHBT-befolkningen. Lørdag 28. juni er dagen de får nok: de tar til gatene og slår endelig tilbake. Opptøyene i gatene utenfor Stonewall Inn varte i flere dager, med tusenvis av engasjerte mennesker marsjerende i demonstrasjon mot undertrykkelse, trakassering og hat – den første Pride-marsjen i New Yorks gater.

Siden da har Pride utviklet seg til å bli noe stort. Det har blitt en verdensomspennende feiring av mangfold og kjærlighet. Noen steder i verden har det blitt en arena for trygge, sosiale møteplasser; et forum for debatt og meningsutveksling; og en anledning for fest og moro. Andre steder er det fortsatt en viktig arena for kamp og aktivisme, hvor man sammen kjemper for rettigheten og friheten til å elske den man vil og være den man er. En rettighet ikke alle i verden har, og som vi i Norge lett kan ta for gitt. Noen steder samles man i tusentall for å gå i parader, andre steder blir man nektet, og man risikerer voldsutøvelse og fengsling om man trosser disse forbudene.

LES OGSÅ: Styret ved Studentersamfundet svarer på kritikken av deres Pride-arrangement: – For å bli kvitt stigma kan man ikke snakke over hodet på de «utenforstående».

Vi vet godt at Norge er et av de landene der det er best å være skeiv, men vi har gjennom årets Pride-kampanje #gåformeg samlet inn hundrevis av historier fra alle de som ikke kan eller tør å gå i Prideparaden med oss. Disse historiene viser at vi fortsatt har en lang vei å gå – også her i Norge. I løpet av det siste året har de av oss som er minoriteter sett mye hat, fra massakren på den skeive nattklubben i Orlando i fjor, til jakten på homofle i Tsjetsjenia og Indonesia. Også her hjemme har nynazister raslet med sablene og pekt ut homofle som sin hovedfende. I en slik tid er den positive motvekten skrikende nødvendig. Vi har alle et ansvar for å si tydelig i fra hvilket samfunn vi ønsker oss i kampen mot hatefulle krefter. En viktig del av denne kampen, som alle kan være med på, er å gå i parade. I gatene, under regnbuen, deltar man først og fremst i en feiring av mangfoldet, og i en synliggjøring av de av oss som ikke alltid er så synlige.

Vi går i parade for alle de som ikke kan eller tør delta. Vi går for å vise at vi kjemper videre for et samfunn med plass til alle – og for å vise at Pride handler om å være stolt. At det handler om kjærlighet, og at det handler om en lang kamp for at man skal få leve som man vil.

Enhver grunn til å la være er en grunn til å delta. I dag, i morgen, og i de neste 20 årene fremover