Et tilfeldig valg?

Det er en misoppfatning at borgerplikten er å stemme ved valg. Borgerplikten er derimot å vite hva man stemmer på. Den gamle ringreven Kåre Willoch sa det best: «I et demokrati er det velgeren som er sjef, og det er ikke et valg å engasjere seg i samfunnsspørsmål, men det er en plikt. Og som sjef skal man ikke forsømme sine plikter...»

Dessverre gjør både politikerne og et samlet mediekorps det svært vanskelig for velgeren å opprettholde et edruelig politisk gangsyn. Med populistiske debatter om åpningstider og avgifter blendes vi for de klare skillene vi behøver hva angår hvilken utvikling partiene ønsker det norske samfunn skal ta. Mange av oss lider valgets kval og lener oss til hva omgangskretsen mener, eller hvilket parti valgomaten sier vi er 30 prosent enig med.

Et samfunn stagnerer uten endring og reform med hjelp fra det demokratiske apparatet vi unner alle andre. Spør de mange ofre for og pårørende av den stadig økende organiserte kriminaliteten. Uten effektive tiltak blir småkriminell ungdom fengslet, og kommer tilbake til samfunnet både som narkomane og med et bredere kriminelt nettverk. Spør de arbeidsføre asylsøkere som sitter fem år på mottak, rekker å lære norsk og bli deprimerte før søknaden avslås. Eller det uoversiktlige antall pasienter som slites mellom rus- og psykiatriomsorgen uten at noen tar ansvar. Utviklingen går mot et parallelt samfunn, der fattige, innvandrere, syke og kriminelle lever med et annet livsgrunnlag enn det som er relevant for den øvrige borgeren som underholder seg med vittig retorikk om bomringer i de politiske debattene.

Den norske valgkampen minner om den amerikanske der vi står med to valg, Jens eller Erna. Der den uinteresserte sofavelgeren på død og liv må stemme, som P. Diddys kampanje «Vote or die». Slagordet «Change» ble byttet ut med «Forward», mens endringen i realiteten var bombenes retning og fremskrittet til en stadig forverret økonomisk kollaps. Og der lovnaden om å stenge Guantanamo Bay ble brutt.

I Norge har vi ikke slike fengsler, men løftebrudd kan likevel oppdages. Media skal se makthaverne under lupen, for å kontrollere og eksponere for velgerne hvilke løftebrudd som er gjort, slik at vi kan utføre vår borgerplikt. Nemlig å vite hva vi stemmer på.

Stiftelsen «Holder de ord» tar dette ansvaret. Ved hver avstemning på Stortinget blir partiene satt opp i mot partiprogrammet. I spørsmålet om elleve måneders studiestøtte stemte de rødgrønne mot, de holdt ikke ord. Beskytterne av naturperlen i Lofoten, Sosialistisk Venstreparti, stemte for oljesandsvirksomheten i Canada. Og Høyre takket ja til det omstridte Datalagringsdirektivet fra EU.

Den siste opprøreren, Jens Bjørneboe, forsvarte sin anarkisme med at det er først når man er fri, at man må ta sitt fulle ansvar i å gjøre rett.

Har du tatt ditt ansvar? For min del har de rødgrønne mistet min stemme, og de blå har ikke fortjent den. Hva stemmer du?

Godt valg!