Foretaksmodellen – Et steg i feil retning
I forrige utgave av Under Dusken advarte rektor ved NTNU mot å koble en mulig foretaksmodell for universiteter opp mot kommersialisering av høyere utdanning. For meg er dette utspillet litt som å si at det å skru på kokeplata ikke burde kobles opp mot matlaging.
Tekst: Sigrun H. Hitland, Student
Hvis universitetene skal bli egne foretak vil mer av det økonomiske ansvaret for høyere utdanning og forskning gå over fra staten til hvert enkelt universitet. Selv om staten i stor grad vil fortsette å være matmor for akademia, vil det være viktig for hver utdanningsinstitusjon å være litt mer selvforsynt, bare i tilfelle. Da skrur man på kokeplata.
Det har seg nemlig slik at den globale akademiske verden i stor grad kokkelerer sin egen drift. Med alt fra frityrstekere til gassgriller prøver man å tilby forskningsresultater som gir vann i munnen og utdanninger som ser mest mulig innbydende ut. I en konkurranse der målet er å tiltrekke seg flest mulige kunder, blir pyntestriper med sjokoladesaus og persilleblad på toppen minst like viktig som å fokusere på god, variert og næringsfull utdanning. Dette skjer fort når universitetet må klare seg selv, og kjøkkenet blir finansiert av studentenes skolepenger og Egeninteresse AS. Markedet får innpass i akademia, og studieretningene blir påvirket av popularitetsfaktorer og kommersielle aktører i innhold og form.
Bovim har helt rett i at en foretaksmodell ikke vil være skillet mellom et kommersielt universitet og et ikke-kommersielt universitet. Det finnes mange grader av kommersialisering, og en slik fast grense for hva et kommersielt akademia er vil være vanskelig å sette. Hvor grensen går er i seg selv heller ikke interessant, det som er interessant er hva som skaper endringene vi ser og hva konsekvensene vil bli.
Noe av det underliggende i de kommersielle prosessene ved høyere utdanningsinstitusjoner er idéen om at utdanning er en vare som skal selges til enten den individuelle student, eller næringslivet og jobbmarkedet. Dette står i motsetning til utdanning som et samfunnsansvar, der man tenker at et høyt antall utdannede mennesker vil føre til positiv utvikling for oss alle.
Det er dette samfunnsansvaret staten vår skal opprettholde. De skal være den finansielle tryggheten som lar universitetene tenke langsiktig, som lar oss spise sunt og næringsrikt, og som passer på at vi ikke gomler i oss alt for mye fastfood og 200 grams sjokoladeplater. De kjappe og billige løsningene kan virke veldig gode og fristende der og da, men fungerer ikke så bra i lengden. Krav om at forskningen skal gi kjapp avkasting setter opp hindre for grundige og langvarige analyser og grunnforskning kan bli nedprioritert.
I Norge er det fremdeles staten som har ansvaret for å tilby en buffér av midler som lar utdanningsinstitusjonen fokusere på kvalitet og bredde i den utdanningen man gir. Å gjøre universiteter og høyskoler om til foretak vil ikke bety at NTNU blir helt økonomisk uavhengig, og må starte hele matproduksjonen selv. Man kan skru på kokeplata uten å sette på vannet og hive oppi potetene. Men det er ofte første steg i prosessen.
