«From Russia with love»

Spørsmålet man burde stille seg er hvorfor Russland og Vesten har interesser i Ukrainakonflikten. For å forstå dette må vi se på den historiske forbindelsen mellom Russland og Ukraina. Samt hvilke europeiske og internasjonale avtaler som står på spill. Et annet viktig poeng er hvilke verdier som står sterkt i Russland kontra Vesten, og hvilken vekt man legger på menneskerettigheter og internasjonale rammeverk.

Motvekt til Vesten

Tidligere redaktør for Dagbladet og Moskva-korrespondent for NRK, Jahn Otto Johansen, forklarer at vi nå, ved hjelp av vestlige medier, distanserer oss fra og demoniserer Russland.

Han forteller at det ikke blir riktig å sammenligne Putin med Hitler. Putin har ikke planer om verdensherredømme, han er heller en motvekt til Vestens verdisystem.

Johansen forklarer at det er historisk mer korrekt å sammenligne ham med de tsarer som motarbeidet vestlige innflytelse – både diplomatisk, politisk og militært og som med alle tenkelige midler forsøkte å holde det russiske riket sammen.

– Russerne frykter mest av alt oppløsning og kaos, sier Johansen.

Han mener at vi frykter russerne av historiske årsaker, og fordi vestlige medier ikke har fortalt publikum sannheten; nemlig at selv om vi har nedrustet i Vesten, så er det sovjetiske forsvaret enda svakere.

– Det har ikke kommet seg etter at det brøt helt sammen i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Russland er ikke lenger noen supermakt, sier han.

Annekteringen av Krim

Johansen forteller at Russland har en sterk historisk og ideologisk tilknytning til Krim og Ukraina som helhet. Som går tilbake til da Katarina den Store erobret Krim fra tartarene.

Johansen opplyser at Putin vil gjenopprette den urett som først skjedde med at Krusjtsjov ga Krim til Ukraina, selv om halvøya aldri har vært ukrainsk. Han sier at de derfor har en kulturell og historisk hjemstavnsrett til Krim i motsetning til ukrainerne. Johansen legger til at Putin muligens er smart nok til helt å rehabilitere tartarene som led under Stalins undertrykkelse.

– I et større perspektiv har russerne alltid betraktet Ukraina som et grenseland og ukrainerne som “lille-russere”, sier han.

Johansen reflekterer over at levemåten, verdiene, og det økonomiske- og politiske system hos oss i Vesten, gjør at vi ikke har forutsetningene for å forstå intensjonen og motivasjonen bak russisk annektering av Krim.

Han mener vi ikke forstår det, og ikke får med oss at Putin har en bred folkelig støtte på hjemmebane.

– Hans Ukraina-politikk, hans motstand mot homofile og hans kritikk av det moralsk og sosialt degenererte Vesten har alminnelig støtte i det russiske folk, sier han.

EUs utvidelser har ekspandert den vestlige sfæren østover mot Russland. Johansen forklarer at annekteringen av Krim er et defensivt trekk mot et EU som har stor påvirkningskraft på særlig unge mennesker.

– I det større bildet framstiller russisk propaganda Vesten, og dermed også Europa, som moralsk fordervet og underlegent det russiske, sier han.

Mediene svikter

Johansen legger til at han er skuffet over den norske nyhetsdekningen som mangler kunnskap, innsikt og refleksjon.

– Mediedekningen har vært temmelig uprofesjonell, preget av manglende historiske og kulturelle kunnskaper. De fleste av journalistene som har tatt seg av den løpende utvikling, har demonstrert mangel på kunnskaper og innsikt, sier han.

Johansen viser til den tidlige støtten norske medier ga Julia Timosjenko under Oransjerevolusjonen i 2005.

– Aftenposten og NRK utropte “damen med de lyse flettene” til “Ukrainas dronning”, men sjekket aldri opp motstanden mot henne på grunn av korrupsjon og vanstyre, og de har heller ikke dekket hennes ofte uansvarlige utspill i Øst-Ukraina, sier han.

Ufortjent rykte

Tidligere organisasjonssekretær for Den norske historiske forening og skribent for Kulturverk, Jan-Tore Berghei forteller at Russlands rykte som Europas bølle er ufortjent.

Han peker på at for nesten nøyaktig to hundre år siden reddet den russiske hæren Europa fra Napoleon som hadde ofret fem millioner europeiske menneskeliv i sin plan for verdensherredømme.

Han legger til at historien gjentok seg i 1945: Sovjetunionen reddet Europa fra nok en stormannsgal tyrann i en krig hvor ti millioner sovjetiske liv hadde gått tapt.

– Men allikevel er det frykten for Den røde hær som sitter i bevisstheten vår, påpeker han.

Berghei mener at vestlige ledere også tidligere har hindret samarbeid med Russland ved hjelp av fryktretorikk, skrekkpropaganda, handelskrig og militær opprustning. Reagan og Thatcher satte hardt mot hardt på 80-tallet i et våpenkappløp.

Han forteller at vi gikk inn i en ny kald krig der Sovjet plutselig var “ute etter å ta oss” igjen. Dette sier Berghei førte til motsvar i øst, sovjetisk opprustning, nye konfliktlinjer, reaksjonisme og mistenksomhet i stedet for reform.

Berghei spekulerer at motsetningen til Russland lenge har vært et uttrykk for europeisk identitetsdannelse. Han legger fram at vi, for å skape et sterkt bilde av oss selv og vårt felleskap trengte noen andre som sto utenfor. Oss mot dem. Vi og de andre.

Berghei mener derfor at oppfatningene våre om Russland har like mye med oss selv å gjøre, uavhengig av hvordan Russland faktisk er og har vært mot oss.

– Det norske ønsket om å tilhøre det europeiske og vestlige fellesskapet har farget vårt syn på Russland, til tross for de lange historiske forbindelsene vi har hatt med nabolandet i øst, sier han.

USA har satt presedens

Berghei tror at Russland føler at de i for lang tid er blitt oversett i det internasjonale maktspillet. Han forteller at USA og NATO har handlet utenfor FN og Sikkerhetsrådets rammer tidligere, for eksempel under NATO bombingen i Serbia i 1999 og invasjonen av Irak, og har gjort det tydelig at dette er godkjent oppførsel internasjonalt.

– Hvorfor skal Russland måtte respektere FN om ikke andre land gjør det samme, spør Berghei.

Nytt politisk landskap

Berghei mener at det er merkelig at ikke flere ledende europeiske politikere har tatt avstand til ekstreme krefter i den nye ukrainske politiske landskapet.

Han forteller at den tidligere amerikanske presidentkandidaten John McCain sto ved siden av de ukrainske ultranasjonalistene Dmytro Jarosj i Pravij Sektor og Oleh Tiahnybok i Svoboda på scenen foran tusenvis av mennesker under demonstrasjonene.

– Dette er mennesker som hyller Stepan Bandera og nasjonalbevegelsen OUN som drepte tusenvis av polakker, jøder, tyskere og russere før, under og etter andre verdenskrig. Er det slik at vi uten forbehold burde støtte dem siden de jobber mot russiske interesser idag, spør Berghei.

Amerikansk agenda

Berghei mener at Russland ikke frykter EU, og ønsker et godt forhold til Europa.Han mener at Ukraina befinner seg i denne situasjonen grunnet at Russland ikke er blitt inkludert i forhandlingen av handelsavtalen mellom EU og Ukraina, og på grunn av skjulte amerikanske agendaer.

Berghei forteller at om Russland hadde blitt inkludert som konsulterende part i forhandlingene hadde situasjonen trolig ikke oppstått.Han legger til at USA lusker bak kulissene, og presser på for å få i stand en egen frihandelsavtale med Europa.

– Dersom EU og USA blir enige om frihandelsavtalen Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) vil Europa kunne kjøpe amerikansk gass og dermed svekke Russlands inntekter på sikt, opplyser Berghei.

Berghei forteller at å svekke russisk innflytelse og så frykt kan være en måte å legitimere et mer omfattende transatlantisk samarbeid på.

Han mener dette vil føre til økt finansintegrasjon, betydelig mer gassimport fra amerikansk frackingindustri og olje fra tjæresand. I tillegg til flere GMO-produserte matvarer og tettere farmasøytisk og medisinsk samarbeid over Atlanterhavet.

Manglende selvinnsikt

Berghei mener at det er viktig å hverken rosemale eller demonisere Russland. Det er mye å kritisere Putins Russland for, men det samme kan også sies om USA, EU og Norge.

Han reflekterer rundt at det blir hyklersk å rette den moralske pekefinger østover uten å også rette det kritiske blikket vestover og mot oss selv.

– Der vi snakker om homofiles rettigheter, Pussy Riot, Anna Politkovskaja og russisk rettssikkerhet kan vi like gjerne snakke om dronekrig, Guantanamo Bay og den brutale behandlingen av Occupy Wall Street-bevegelsen, Wikileaks, Chelsea Manning og Edward Snowden. I Norge kan vi snakke om asylbarna og romfolket, sier Berghei.

Han forteller videre at sensur og manglende ytringsfrihet ikke utelukkende er et russisk problem.

– Der vi snakker om russisk sensur og manglende ytringsfrihet kan vi like gjerne snakke om NATO-medlemslandet Tyrkia, som nylig prøvde å stenge ned Twitter og YouTube før presidentvalget i landet. Og USAs samarbeid med Google og Facebook om innhenting av private opplysninger om egne borgere, påpeker Berghei.

(Aftenposten svarte ikke på dusken.no sin henvendelse angående Jahn Otto Johansens kritikk)