Greit er ikke godt nok

Snart skal det velges ny rektor ved Universitetet i Oslo. Duellen står mellom nåværende rektor Ole Petter Ottersen og studentpolitikeren Torkil Vederhus, som med sine 23 år kan bli tidenes yngste norske universitetsrektor. Den erfarne Ottersen er opptatt av forskning, unge Vederhus’ viktigste budskap er å bruke mer ressurser på undervisning. Vederhus har skjønt hva studentene vil ha, og hva som skal være kjerneoppgaven til et universitet.

Drakampen mellom forskning og undervisning i akademia ser ut til å vare evig. Likevel virker det absurd at noen mener at en utdanningsinstitusjon ikke skal ha undervising som hovedfokus. En rapport fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) viser at undervisningen i høyere utdanning i Norge har stått på stedet hvil i ti år.
— Det kan se ut som at institusjonene er mer opptatt av å tiltrekke seg nye studenter enn å jobbe med kvaliteten i studiene. Kvaliteten i studiene er ikke noen sterk drivkraft for institusjonene, sier en av forfatterne av rapporten til studentavisen Universitas i Oslo. Noe er alvorlig galt når kjerneoppgaven til utdanningsinstitusjonene ikke er en sterk nok drivkraft.

Også i Trondheim lokalt møter undervisningen på utfordringer. NOKUT har slaktet referansegruppeordningen ved NTNU, universitetet er ikke gode nok på å kvalitetssikre utdannelsen. At referansegruppeordningen ikke fungerer behøver ikke bety at utdanningen er av dårlig kvalitet. NTNU er ledende på mange områder, og skrytelisten er lang. Det er likevel en god anledning for å røske litt opp i inngrodde rutiner. Å være god er ikke nødvendigvis godt nok når universitetsstyret har uttalte ambisjoner om å bli internasjonalt fremragende.

Vi studenter har også et ansvar for utdanningskvaliteten. Født på livets grønne gren er vår generasjon vant med at alt som regel løser seg. Studenter flest engasjerer seg ikke i studentpolitikken. Det hviskes på bussen om studiekvalitet og forelesere, men få synes å gå lenger med irritasjonen enn til kameraten som nikker medfølende. Ingenting blir gjort når få sier fra, rektoratene sitter ikke på bussen med mine lange ører. Derfor blir det kanskje litt feil å kritisere universitetene, når vi selv ikke bryr oss med å peke på mangler. Studentene må være med og dra lasset.

Norge er velsignet med god levestandard, frihet, høye inntekter og en høyt utdannet befolkning. Alt ligger til rette for det kunnskapssamfunnet vi mener at vi har. Likevel når ingen norske universiteter særlig langt i internasjonale rangeringer. Med dagens globale utdanningsmarked kan norsk ungdom velge og vrake i studietilbud. Vi skal være ydmyke som får mulighet til å ta høyere utdanning. Norske universiteter skal være ydmyke for at vi velger å gjøre det hos dem.

NOKUT-rapporten viser at forskning prioriteres fremfor utdanningskvalitet. Pengene ligger i forskningen, det er visst for få insentiver som fremmer god utdanning. Det kan virke som om universitetene er fornøyd med status quo. Men at vi har det greit nok på midten av utdanningsstigen er ingen unnskyldning for ikke å klatre oppover.