Helbredet handlingslammelse

Tekst: Amund Rolfsen, Under Dusken

«Kunst og kultur er avgjørende for mennesket og for et sunt demokrati. Derfor skal vi bruke penger på det. Store penger».

Ordene er fra Hadia Tajiks tale på Kulturrådets årsmøte i november 2012, der hun tar strupetak på de hun mener er kulturens motstandere. De som kutter statlig pengestøtte. De som mener staten griper inn i kunsten. De som sier at Kulturdepartementet og Kulturrådet blir styrende for den kunstneriske friheten. Noe Tajik aldri har hatt intensjoner om. I samme tale sier hun at det institusjonelle rammeverket må være formet slik at det skaper de rette betingelsene for frihet. Hadia Tajik hadde da sittet som kulturminister i to måneder, og grunntanken i den rødgrønne kulturpolitikken ble igjen stadfestet. Hun understreket viktigheten av støtte for å opprettholde nødvendig bredde i kulturen.

Det første konkrete eksempelet på ministerens holdninger kom til syne ved framleggelsen av en ny boklov i oktober i 2012. Hovedmålet med lovforslaget var, og er, å sikre høy kvalitet og rikt mangfold i norsk litteratur. Fastprisordningen skal bestå, og bokbransjen roper hurra. Lovforslaget er per dags dato ute til høring, og partene i bokbransjen har fram til 15. mars på å gjøre seg opp en mening. Med bokloven får Tajik gjennomført det hennes forgjenger, Anniken Huitfeldt, aldri fikk gjort. Hun viser besluttsomhet og kan underbygge lovnadene fra talen i november med konkrete eksempel og handlingskraft.

Noe av det som har drevet diskusjonen rundt Tajiks ministerpost ligger i hennes muslimske opphav og evne til å ta vare på norsk kultur. Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde, mente før jul at Tajik fornekter norsk kultur og ba henne definere hva den norske kulturen er. Et forsøk på å skjule sin muslimfiendtlighet i et definisjonsspørsmål han selv har problemer med å svare på. Han sier det er «noe» som har gått i arv i flere generasjoner, og at innvandring er årsaken til utvanning av norsk kultur. Dermed går ikke diskusjonen, som Tajik påpekte under en debatt på NRK, på hennes oppgaver som kulturminister, men på integreringspolitikk. Tybring-Gjedde blir avkledd og Tajik står igjen som en minister som klarer å stå imot press. Med det definerte hun sin rolle, samtidig som Tybring-Gjedde endte opp med å si at Kulturdepartementet gjorde en god jobb med den materielle delen av norsk kultur.

Likevel er ikke Tajik utelukkende konkret og besluttsom. I stridigheten rundt et nytt Munch-museum og hovedbibliotek i Oslo, sier hun at hun gjerne ønsker å møte Byrådet, men at hun ikke kan love noen ting. Striden ligger i hvorvidt disse byggene skal få nasjonal status og dermed betales av staten, eller om de skal være kommunale, og da Oslo kommunes ansvar. Her er det tydelig at Kulturdepartementet ikke har tatt standpunkt. Den labre viljen til å støtte en borgerlig beslutning i hovedstaden ligger som en forklarende årsak til ministerens ubesluttsomhet. De store statlige midlene uteblir, og realiseringen av et nytt bygg for vår største kunstner, Edvard Munch, er fortsatt et sted ute i frostrøyken innerst i Oslofjorden. Hvis ikke dette skal være et nasjonalt bygg, hva skal da være det?

Med ny åndsverklov på trappene, klart nei til hijab i politiuniformen, og deltakelse på Oscar-utdelingen, holder Tajik seg synlig. Hun viser vilje til å gjennomføre endringer, og å ta klart standpunkt. Samtidig profilerer hun, og kaster glans over norsk kultur i utlandet. Noe oppgaven til en kulturminister skal og bør være. Til høsten er det stortingsvalg, og radikale endringer i Kulturdepartementets ledelse er per dags dato uønsket.

–-

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i nyeste utgave av Under Dusken.