Hele verden, ikke bare Europa
Internasjonal høyere utdanning har gjennomgått en rivende utvikling de siste årene. Det britiske tidsskriftet The Economist påpekte nylig at det har vært en utvikling fra elite- til massepreg også på feltet internasjonal studentutveksling, lik den utviklingen som tidligere har foregått i de nasjonale utdanningssystemene.
Antallet utenlandsstudenter i OECD-landene er doblet de siste 20 årene, til dagens nivå på halvannen million. Masserevolusjonen har også nådd Norge. Staten har lenge lagt opp til større studentmobilitet, delvis grunnet innrømmelsen av at norsk utdanning slett ikke er verdens beste.
Det er per i dag 5000 norske studenter i utlandet, og flere skal det bli. Da er det viktig at internasjonal utdanning virkelig betyr internasjonal utdanning. Ikke bare europeisk utdanning.
Norske studenter er attraktive på det internasjonale utdanningsmarkedet. Takket være Lånekassens lån- og stipendordninger er vi sikre betalere i land hvor universitetene tar skolepenger.
Akkurat dette har passet utdanningsindustrien i enkelte land svært godt. Australia seilte på slutten av 1990-tallet opp som norske studenters favorittland nummer én. Delvis grunnet aggressiv markedsføring fra utdanningsagenter, som ønsker å slå kloa i betalingsvillige norske studenter.
Nå har pendelen snudd. Studentstrømmen til Australia er fortsatt stor, men den har avtatt. Kanskje delvis grunnet en rekke negative presseoppslag og dårlig rykte. Mange nordmenn sitter i dag med et bilde av at studielandet Australia er fylt med evigvarende fester, surfebrett og «norske» studentmiljøer. Mye er selvsagt direkte urettferdig: Mange norske studenter har opplevd tøffere krav i Australia enn her hjemme.
En annen årsak til at studentstrømmen til Australia har avtatt, er at Europa igjen har kommet på moten. Gjennom den såkalte Bolognaprosessen har Europas utdanningsministre siden 1999 forsøkt å få til et felles europeisk område for høyere utdanning. Et av hovedpoengene har her vært å øke studentmobilieten innad i Europa, som en forsvarsmekanisme i konkurransen med Nord-Amerika og Australia.
Det norske Utdannings- og forskningsdepartementet gjorde her hjemme sitt for å dreie studentstrømmen vekk fra engelskspråklige land og over til en mer variert meny. For to år siden kuttet departementet i stipendordningene til engelskspråklige land, og utvidet samtidig språkstipendene til andre land. Kuren har fungert, ihvertfall til en viss grad. De viktige norske samarbeidspartnerne Tyskland, Frankrike, Spania og Italia har sakte, men sikkert fått sin renessanse for norske studenter.
Denne politikken er vel og bra så lenge den fungerer som et bolverk mot at alle norske studenter ikke reiser down under på en og samme gang. Problemet er hvis den økende eurosentrismen fører til at norske studenter i mindre grad reiser til alle andre deler av verden.
De siste årene har stipendmulighetene til land som Kina, India og Russland blitt redusert. Synd, siden disse landene vil være blant Norges viktigste handelspartnere i framtida. Da vil vi virkelig ha behov for nordmenn med kulturforståelse og språkkunnskaper derfra. ANSA, norske utenlandsstudenters interesseorganisasjon, har i tillegg beklaget at kuttet i stipend til engelskspråklige land har medført at færre nordmenn enn før studerer i USA. Der ligger som kjent brorparten av verdens beste universiteter.
I en globalisert verden vil det lureste være å åpne opp for hele verden, og legge tydelig til rette for mer og bedre studentutveksling også utenfor Europa.
