HF-krisen - en nasjonal verdikrise?

Da jeg var hjemme i Norge på juleferie, leste jeg artikkelen «Humanister i knipe» i Morgenbladet (nummer en/2012), som beskriver hvor dårlig det står til med humanistiske fag på universitetene i landet. En lang rekke fagtilbud står i fare for å legges ned, og artikkelen lister opp foruroligende mange tilbud som sannsynligvis vil forsvinne. Ikke bare blir jeg opprørt over artikkelens innhold, jeg leser dessuten setningen jeg ikke håpet å finne: «I tillegg ryker mastergradutdannelsen i Kunstkritikk og kulturformidling». For jeg leverte selv masteroppgave i kunstkritikk og kulturformidling ved NTNU våren 2011.

Kunstkritikk og kulturformidling er langt fra alene om å merke nedskjæringene, og på alle landets universiteter forsvinner humanistiske fag i større eller mindre grad. Det er ikke bare trist, det er alarmerende. Når et så stort fagområde svekkes, er det tegn på en krise i humaniora i Norge. Det må kunne kalles en krise når Norge, som det velbemidlede landet vi er, ikke makter å ivareta et bredt spekter av kunnskapsområder på universitetsnivå. Jeg er sjokkert over å se at de verdiene HF representerer står for fall. Stemmer virkelig det inntrykket man sitter igjen med, at verdifokuset kun befinner seg der økonomisk gevinst er synlig?

Verdifull for debatten

Tilbake til mitt fag, mastergraden i kunstkritikk og kulturformidling ved NTNU. Denne utdannelsen var den eneste i landet med opplæring i kritikervirksomhet som siktemål. Selve undervisningen hadde en akademisk-praktisk tilnærming. Da mastergraden startet opp høsten 2007, var det ikke uten diskusjoner. «Man kan ikke utdanne seg til å bli kritiker» ble det hevdet, og mastergraden ble møtt med mye skepsis på kunstfeltet. Nei, man kan ikke bli en god kritiker etter to år på skolebenken. Men man kan tilegne seg nyttige verktøy dersom man ønsker å gå videre med estetisk-faglig skriving.

Sissel Furuseth, koordinator for mastergraden, tar utgangspunkt i spørsmålet «Hvordan skal formell utdanning kunne gjøre deg til en god kritiker?» når hun behandler emnet i artikkelen «Kritikk som retorisk handling». Her argumenterer hun for at en akademisk utdannelse kan være et godt fundament dersom man søker å etablere seg som kritiker eller skribent. Hun skriver at «For å rekruttere nye stemmer til kunst- og samfunnsdebatten [...] krever trygghet i utsagnsrollen, og en slik trygghet kommer ikke av seg selv». Nå forsvinner landets eneste mulighet for å få en slik opplæring.

Kulturformidling

Hva skjedde så med meg, etter endt masterutdanning i kunstkritikk og kulturformidling? Ble jeg da kritiker? Nei, jeg ble ikke det. Men jeg gikk rett ut i relevant jobb, som universitetslektor i norsk ved universitetet i Strasbourg. Her underviser jeg omlag 60 franske studenter i norsk språk og kultur. Disse studentene får mulighet til å bli kjent med Norge og norsk språk direkte gjennom en kulturambassadør. Det er stort sett snakk om språkstudenter, og flere av dem har planer om å arbeide med oversetting og andre former for kulturformidling. Kunnskap om Norge og norsk kultur vil gjennom dem kunne spres for et enda større publikum.

Og nettopp begrepet kulturformidling er et sentralt ord når det gjelder krisen i de humanistiske fagene. For innen humaniora dreier det seg om en kulturformidling som ikke skaper verdier i form av kroner og øre, men som gir avkastning på et helt annet nivå. Det handler dypest sett om å forstå hvem vi er, hvem vi har vært, hvorfor vi er som vi er, og hva som gjør oss til dem vi er. Hva vil skje med kulturen vår dersom stadig færre beskjeftiger seg med språk, kunst, historie og filosofi?

Avgjørende for samfunnsforståelse

Dekan Einar Lie ved HF i Oslo uttaler i den overnevnte Morgenbladet-artikkelen at «HF er et typisk studenttungt fakultet, og vi driver med forskning som er avgjørende for vår samfunnsforståelse og grunnleggende språklige og kulturelle kompetanse. Men vi har vanskelig for å nå opp i konkurransen med forskere som håndterer umiddelbare samfunnsproblemer. Vi humanister kan dessverre ikke begrunne virksomheten ved å si at vi skal løse klimakrisen, gjeldskrisen eller fattigdomsproblemer.» Hvem har ansvaret for at en slik grunnleggende forskning bevares? Skal humanister være nødt til å måtte begrunne sin virksomhet med aktualitetsspørsmål eller økonomisk inntjening for å være verdt noe?

Jeg er stolt over å være HF-utdannet og over å arbeide med fremming og formidling av norsk språk og kultur. Jeg vet at de fleste samfunnsområder i dag utsettes for et press om økonomisk lønnsomhet. Men jeg håper de grunnleggende verdiene HF står for vil ivaretas. For det er ikke alle verdier som kan måles i kroner og øre.

––
Hjørdis-Linnea Myhre,
master i kunstkritikk og kulturformidling og lektor i norsk ved universitetet i Strasbourg