Hva skjedde med studentene?

Tekst: Silje Aurora Andresen, Hilde Refstie og Thomas Sætre Jakobsen - Stipendiater ved Geografisk Institutt, NTNU

Som fag- og forskningspolitisk nestleder i Studenttinget NTNU Yngve Hereide skriver i sitt innlegg «Fusjon, hva nå?» i Under Dusken 21. februar, har SAKS-prosessen (og andre parallelle prosesser) hatt høyt tempo. Den har ikke fått utbredt allmenn oppmerksomhet før det var på nippet til å bli avgjort, og selv de som har sittet nærmest avgjørelsen har «hatt sin fulle hyre med å henge med i svingene». Nå når sammenslåingen av høgskolene og NTNU ble avgjort med en knapp stemme, argumenteres det for at vi må tenke positivt og ha den rette innstillingen, slik at vi sammen kan dra lasset mot robusthet, eksellense og økt kvalitet. Det er nå man skal «tegne kartet», etter at avgjørelsen er tatt.

Det er noe fundamentalt skremmende med hvordan en prosess av en slik dimensjon blir forsøkt tilført legitimitet i etterkant. Som Hereide skriver i sitt innlegg, har prosessen gått i full fart. Representanter har ikke bare hatt store problemer med å følge med i utviklingen selv, de har også hatt svært liten tid til å sikre diskusjoner på medlemsnivå. En søster, engasjert student, svarte følgende da hun ble spurt om SAKS: «Vi hører om det litt overalt, uten helt å vite hva det dreier seg om.» En medvirkningsprosess som blir kjørt igjennom på et slikt grunnlag blir i medvirkningslitteraturen kalt for kosmetisk og på grensen til det manipulative (orienteringsmøter teller ikke som medvirkning).

Ansattrepresentantene i NTNU-styret stemte mot en sammenslåing, studentrepresentantene stemte for. Ifølge artikkelen «Skeptiske til sammenslåing» i Under Dusken den 21. januar var det ved en prøvevotering, ledet av studentrepresentantene i NTNU-styret Landsem og Tangene, kun fire av de vel 60 oppmøtte som stemte for den fusjonen som nå er satt i gang. Nå når avgjørelsen er tatt, argumenterer rektor og studentrepresentanter for at man må se framover og heller konsentrere seg om framtidige avgjørelser. Vi, tre stipendiater ved Geografisk Institutt, opplever at rommet for reell medvirkning i pågående prosesser ved NTNU krymper, og er derfor også bekymret for framtidige avgjørelser. Vi spør derfor: Studenter, hvordan vil dere definere medvirkning? Hvordan vil dere at deres representanter, de som avgjør hvor og hvordan dere som studenter skal gå framover, skal ta i bruk medvirkning?

Hereide skriver at «vi studerer på det universitetet i Norge som har suverent sterkest kultur for studentmedvirkning.» Vi spør, studentmedvirkning i hva? Trondheim er desidert satt sammen av sterkt engasjerte studenter, men ofte er disse engasjert på Studentersamfundet. De frivillige på Studentersamfundet er i aller høyeste grad kvalifiserte medlemmer, men samfundsmøtene er dessverre utfordret av lavt oppmøte, og har kanskje mistet noe av sin politiske profil.

I Amsterdam tok studenter saken i sine egne hender i protest mot sammenslåinger og en stadig sterkere nyliberalisering av universitetene. De stiller spørsmålstegn ved hvordan universitetenes rolle som kritiske samfunnsinstitusjoner skal ivaretas når kunnskap blir gjort om til en vare, universitetene toppstyres, og tette bånd formes med privat sektor. Her står studenter og ansatte sammen. Lignende protester og diskusjoner foregår nå over hele Europa. I disse protestbevegelsene formes det også krav om demokrati og desentralisering av universitetsmakt, og at det må bli slutt på varegjøringen av kunnskap, utdanning og forskning. De legger vekt på at et universitet skal være et faglig fellesskap, ikke en forretningsvirksomhet.

Vi spør derfor, hvor er det aktive politiske studentmiljøet i Trondheim? Vi vil gjerne utfordre alle studenter, og de som representer dere, til å åpent reflektere omkring og diskutere hvilken rolle et universitet skal ha i og for samfunnet. Slik vi ser det er en av rollene å utdanne kritiske tenkere. De som stiller spørsmålet hvorfor, de som stiller spørsmål ved de rammene man blir gitt av såkalte spesialister – og de som trer utenfor denne rammen. Kan vi sammen bevege oss bort fra tankegangen «det kommer til å skje uansett, vi kan ikke gjøre noe med det», eller, «vi må tenke strategisk i de rammene vi har blitt gitt?». Kan vi, studenter og ansatte på universitet, være de som driver diskusjonene om hva et universitet skal og bør være? Kan vi, sammen, definere kvalitet i undervisning og forskning?