Hvor er støtten?

Carl von Clausewitz var en prøyssisk militærteoretiker som levde og virket på 17- og 1800-tallet. Han hadde bakgrunn som yrkesmilitær, og jobbet seg etter hvert opp til generalmajors grad. Et av hans mest kjente utsagn, fra boken hans Om krigen, er: «(..) krigen er intet annet enn en fortsettelse av de politiske forbindelsene iblandet andre midler.»

Forståelsen av krig, og alt det den fører med seg, var kanskje noe annerledes på Clausewitz’s tid enn i dag. Likevel står kongstanken hans fortsatt sentralt for forståelsen av militær maktbruk.

På vegne av folket

Det norske folk styrer aktiviteten til Forsvaret gjennom de folkevalgte politikerne. På vegne av folket skal Forsvaret om nødvendig utøve legitim voldsmakt, og dette medfører i noen tilfeller at norske soldater havner i situasjoner der de blir nødt til å ta liv eller risikerer å miste sitt eget. Når en soldat i internasjonal tjeneste blir tvunget til å ta et liv, blir skadet i tjeneste eller på annen måte opplever død og lidelse, er dette en belastning langt over det normale for ethvert menneske.

I slike situasjoner er det av mange grunner viktig med støtte for de som gjennom sitt oppdrag blir tvunget til slike handlinger. Det er støtten hjemmefra, eller mangelen på denne, som er med på å danne grunnlaget for hvorvidt soldater på Norges vegne velger å utsette seg for disse belastningene.

Informasjon er løsningen

Per i dag får ikke norske soldater kritikk for å gjøre en dårlig jobb, men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt, selv når de gjør den på en fremragende måte. Gjør dette noe med hvordan de håndterer situasjonene de kommer opp i som følge av sitt virke?

Norske soldater ønsker støtte i, og forståelse for, den jobben vi gjør på vegne av det norske folk. Vi ønsker aksept for de handlinger vi utfører, da de er et produkt av jobben vi er satt til å gjøre.

Vi ber ikke om en ukritisk aksept av alt som eventuelt måtte skje i en stridssituasjon, men mener at det er et stort gap mellom hvordan norske soldater oppfattes i dag og hvordan de i virkeligheten er. Den siste tids mediestorm rundt norske soldaters holdning og fremferd viser dette på en utmerket måte. Her kan det gjøres noen håndgrep for å forbedre denne situasjonen.

Dersom informasjon om Forsvarets virke blir bedre kjent for den norske befolkning, tror jeg dette gapet kan reduseres. Politiske beslutningstakere, presse og ikke minst Forsvaret selv har et viktig ansvar for å informere befolkningen om hva norske styrker foretar seg, både i innen- og utenlandsoperasjoner. Dette betyr å spre informasjon ikke bare når det går liv tapt i internasjonale operasjoner, men på en generell basis. Aksept og forståelse håper jeg kommer som en naturlig konsekvens av informasjon, og dette vil danne basis for økt støtte for norske soldaters virke, både blant de folkevalgte politikerne og folket i sin helhet. Med dette i tankene vil våre folkevalgte politikere ha muligheten til å være proaktive, framfor å være reaktive. Dermed vil overraskelsen over at liv går tapt i krigshandlinger, kanskje være mindre når dette skjer.

Behov for forståelse

Likevel, med økt innsikt i Forsvarets virke, kreves også mot blant de som er hjemme. Det kan være lett å mistolke utsagn eller hendelser dersom man ikke har det fulle bildet foran seg. Informasjon kan alltid misbrukes dersom den ikke håndteres riktig. Dette setter krav til brukeren av denne informasjonen, det være seg både presse og «mannen i gata».

En norsk jagerflyver har fortalt meg om sine erfaringer der han med sin F-16 bisto allierte bakkestyrker i Helmand-provinsen i Afghanistan i 2003. Det var første gang siden 2. verdenskrig at en norsk jagerflyger tok liv, en episode som økte debatten om norsk deltagelse i internasjonale operasjoner. Han forteller selv om adrenalinrushet i kroppen idet våpnene blir avfyrt, mye av frykt for å gjøre noe feil og oppdragets art: det å ta liv. Videre beskriver han støtten han fikk blant kollegaer etterpå og visheten om at han hadde handlet riktig. Dette viste seg viktig for hvordan han kunne håndtere opplevelsen i etterkant:

«[…]Også hjemme hos familien var støtten for vårt oppdrag bra, heldigvis. Kona utrykte det godt da hun etter å ha fått vite hva som hadde skjedd ganske enkelt spurte: «Traff du, da? Bra! Da har du gjort jobben din.» Hun hadde forståelse for hva vårt oppdrag i Afghanistan gikk ut på, noe vi kunne se i påfølgende aviser at mange av våre politikere var i tvil over. De samme politikerne som faktisk satt i regjering, og som hadde beordret oss til Afghanistan – med våpen – uttalte at de ikke trodde våpnene var til for å brukes. Javel? Hvorfor opererte jeg da hver dag over Afghanistan med våpen, i stedet for å være hjemme med min familie? […]»

Gjør jobben sin

Selv om økt fokus på støtte gjennom kampanjen «Støtt våre soldater» og lignende tiltak har gjort mye allerede, trengs en total samfunnsforpliktende innsats for å løfte støtten opp til et nødvendig nivå. Norske soldater utfører en jobb de er pålagt. Å utføre denne jobben betyr at de frivillig velger å sette seg i fare for å lide skade, både fysisk og psykisk, eller i ytterste konsekvens miste livet. Dette gjør de for en sak de tror på, nemlig ivaretakelsen av Norges befolkning og dets sikkerhet. Denne oppgaven har mange aspekter, der deltagelse i internasjonale operasjoner er et av disse, da Norge er en del av forsvarsalliansen vi i dag kjenner som Nato.

Morten Bunkholt Haslekås

Fenrik/Kadett

Luftkrigsskolen