Hvorfor humanister må se å komme seg på utveksling

For de av dere som ikke vet det, dette er hvordan det er å være en utypisk student ved NTNU: Man føler seg nedprioritert, adskilt og mindre viktig sammenlignet med andre, mer typiske studenter. Man inngår ikke engang i universitetets navn og ei heller i deres hovedprofil. Personlig er jeg også redd at jo større NTNU blir, jo mindre (viktig) vil humaniora bli. Humaniora og samfunnsvitenskapen på NTNU går en spennende, men usikker, tid i møte.

Selvsagt kan man si at det var vårt valg å studere humaniora, eller samfunnsvitenskap, og at man kan takke seg selv. Det er en typisk norsk måte å se det på. Nå er ikke mitt mål å overbevise det norske samfunn om at de har behov for humanister og samfunnsvitere; det får bli en annen gang. Jeg ønsker å overbevise alle som kan kjenne seg igjen i det jeg beskriver ovenfor om å selv ta ansvar for egen faglig stolthet og utvikling.

Dette er min historie. Med språk og litteratur som fagområde var det en befriende følelse å oppleve å komme til både et samfunn og et universitet som virkelig verdsetter og forstår det man holder på med. Sorbonne i Paris har gjennom flere hundre år utdannet noen av landets største forfattere, filosofer og politiske tenkere. Historien sitter i veggene, og man føler seg ydmyk og inspirert av å få lov til å være med på å ta en del i det. Apropos vegger, så kan jeg forøvrig garantere at det finnes universitetsbygg der ute som er noe mer estetiske, vanntette og temperaturmessig stabile enn drivhuset på grensen til Estenstadmarka.

Historien satt til side, Sorbonne holder fremdeles på i beste velgående. Fagmiljøene er fortsatt sterke og produserer forskning som blir anerkjent både her i Frankrike og internasjonalt. Frankrike er et samfunn som i mye større grad enn Norge verdsetter humaniora og samfunnsvitenskap, såkalte ikkeverdiskapende disipliner. Som litteraturstudent i Frankrike trenger man ikke rettferdiggjøre sitt studievalg. Humanister er ikke stemplet som «late», som er konnotasjonen til kallenavnet «Dragvolling?» i visse kretser hjemme. Tvert imot blir folk imponert når du forteller dem hva du studerer, de forstår seg på det.

Mine opplevelser beskriver situasjonen ved et bestemt universitet i et bestemt land. For et annet fagområde vil landet og universitetet sannsynligvis være et annet. Poenget er at jeg unner alle studenter å oppleve en annen hverdag og andre omgivelser, om ikke annet for inspirasjonens skyld. På NTNU vil jeg tørre å påstå at behovet er størst for humanister og samfunnsvitere, som til vanlig kanskje ikke oser av faglig stolthet. Jeg kan skrive under på at det føles ganske godt å være en typisk student for en gangs skyld.