Ikke bygg mur, Anundsen

Tekst: Kristine Bjartnes, ISFIT-president

DEBATT: De satt på benker og plastposer der det fantes skygge. Gradestokken var nådd 40 grader og alle delte på det vannet de hadde. Noen hadde satt opp telt i parken, andre søkte ly under taket på perrongen på sentralstasjonen. De hadde nok reist langt, kanskje gjennom Tyrkia og Bulgaria. Nå var de i Beograd. Så lenge de klarte å komme seg over piggtrådhelvete, bevæpende vakter og den flere meterhøye muren ved Serbias grense til Ungarn ville de være innenfor EU, så ville de ankomme til Østerrike, deretter Tyskland. Kanskje Norge.

Parken og togstasjonen var fylt til randen av flyktninger. Men sammenliknet med de 12 millioner syrerne som er drevet på flukt er det ingenting. Og for første gang så jeg ansiktene til dem som oftest kun blir omtalt som tall. 5 000. 8 000. 10 000. Mennesker.

I fem år har syriske sikkerhetsstyrker drevet landets innbyggere på flukt, de har ikke tilgang på mat, vann eller medisiner. Massakre, tortur, voldekt, kidnapping og drap av sivile har i et halvt tiår blitt hverdag. Ikke alle hjelpearbeidere slipper inn i landet og i mange områder er det livsfarlig å reise inn. I Libanon er hver fjerde innbygger en flyktning fra Syria. Her hjemme har Fremskrittspartiet tegnet kakediagram og gjort menneskeliv til valgkampproganda.

14. september var Anders Anundsen i Brussel sammen med resten av verdensdelens justisministre for å representere Norge og se etter løsningen på flyktningkatastrofen, men møtet så ikke ut til å lede til annet enn enighet om når neste møte bør finne sted. Frp-politikeren har ikke delt annet med journalistene enn at «tvangsmidler» og «grensekontroll» er nødvendig ettersom Norge er på god vei til å nå «smertepunktet». Og han har enda ikke bestemt seg for om Norge bør delta på EU-dugnad eller ikke.

Dette får meg til å lure på om Anundsen har fått med seg valgresultatet og ordskiftet i Norge de siste ukene. Dugnaden er allerede i gang, nordmenn samler inn penger, deler ut tepper og gir stemmen sin til de partiene som står for en medmennesekelig flyktningpolitikk. Jeg hadde bare så inderlig håpet at justisministeren og hans regjeringsvenner også ville klare å løfte blikket fra Excel-arket og se forbi sin komfort. Vi alle er vitne til den største migrasjonen av flyktninger siden andre verdenskrig, og politikerne våre trengs mer enn noen gang.

Menneskene som hadde inntatt togstasjonen hang opp klærne sine der det var plass, tørket svetten i pannen, og vugget gråtende barn i søvn. Likevel smilte de bredt til meg da jeg gikk forbi. Jeg håper at jeg kan møte de samme blikkene med stolthet og hevet hodet den dagen de ankommer Norge, og at Anundsen holder seg for god til å bygge mur.