Innvandring: Arbeidskraft og kompetanse

Like før jul kom nyheten om Sveriges innføring av ID-kontroll for alle som kommer reisende med kollektivtransport over grensa de neste tre årene. Her hjemme jubles det i regjering og kommentarfelt, og Fremskrittspartiet gnir seg i hendene over bedre resultater på meningsmålingene enn på lenge.

Grensestengingen tvinger Danmark til å vurdere innføring av lignende kontroller mot Tyskland siden flyktningestrømmen nå vil stoppe i Danmark. Flere europeiske land vurderer etter sigende det samme, og det kan virke som Schengen-avtalen nå er under press. Vinteren gjør at det er færre som begir seg ut på den livsfarlige ferden innover i Europa, men dette gjør ikke situasjonen mindre vanskelig for de mange som allerede er på flukt. Vinteren er enda lang, og forholdene til de som ikke har et sted å bo blir ikke bedre med det første.

Asylinstituttet og Flyktningkonvensjonen slår fast at enhver står fritt til å søke asyl i et annet land. Grensekontrollene som nå innføres, vil redusere denne muligheten. Dublin-avtalen, som medfører tilbakesending til landet der det først er søkt asyl, undergraves også. Tyskland sender ikke lenger tilbake flyktninger som har kommet dit via andre land. Dette legger ytterligere press på resten av Europa for å ta et tak. Her ser det ut til å være en manglende vilje til å hjelpe de som ikke har rukket å komme fram.

Taperne er menneskene. Flyktninger med et reelt beskyttelsesbehov blir stuet inn i stadig mer overbefolkede flytkningeleire. På kort sikt løser dette lite for å hjelpe de som trenger det. Vi velger heller å applaudere alle tiltak som gjør at mennesker ikke kan få en trygg tilværelse i Norge.

Utkantkommuner skriker etter arbeidskraft og kompetanse. For mange småkommuner er det kun fremmedfrykten som hindrer en løsning på fraflyttingen. De som roper om godhetstyranniet, hevder at alle som kommer til landet kun er interessert i å bo i Oslo. Situasjonen vil ikke føre med seg noe godt for distriktene, sies det. Det hevdes videre at kulturelt mangfold kun er tyranniets godhetspropaganda, og kommer til å ødelegge norsk kultur. Vi står dermed overfor en situasjon der man velger å heller la hjørnesteinsbedriften flagge ut, enn å ta seg umaken med å gå ut og møte de som kommer med en utstrakt hånd.

Jeg mener vi må se flyktningene som en ressurs. Få utkantkommuner til å bosette, integrere, og sysselsette disse menneskene. Vi må vise at deter mulig å berike norsk kultur med andre inntrykk enn bare det vi ser på fjernsyn. Som nasjon må vi tørre å gå foran med et godt eksempel. Men det krever noe av menneskene som allerede bor her.