- Jeg hater alt det Whiplash står for, Jørgen Munkeby

Jørgen Munkeby skriver i en kronikk på NRK Ytring at Whiplash gir et forenklet, men realistisk, bilde av hva som må til for å bli jazzmusiker. Den aktuelle kinofilmen handler om Andrew som prøver å hevde seg som profesjonell musiker på Shaffer Conservatory music school. Han blir plukket opp av en lærer, Fletcher, som bruker brutale metoder for å presse elevene sine til ytterpunktet, slik at ensemblet skal prestere så godt som mulig i jazzkonkurranser. Han undertrykker all kreativitet og spilleglede, og bryr seg bare om å gjøre velsmurte maskiner ut av elevene. Andrew synes dette med å spille så korrekt som mulig er en såpass givende syssel at han gjør det slutt med en soon-to-be-kjæreste for å alenetid med metronomen. Presset blir til slutt for stort, og han gir opp musikken. Før han vender tilbake, selvfølgelig, i en av disse jazzkonkurransene, og vinner lærerens tillit. Alle digger det, god følelse i kinosalen. Han satte seg et mål, støtte på utfordringer, og oppnådde målet. Så, hva er problemet?

Målet hans er å spille tightest og fortest. Han spiller andres låter til punkt og prikke, og stjeler fills fra sine forbilder. Flott, tenkte jeg midtveis i filmen, da jeg trodde hovedkarakteren hadde innsett hvor meningsløst dette anstrengte forholdet til musikk er. Men kicket var kortvarig. Filmen slutter med at Andrew tømmer sæden sin utover publikum i en trommesolo helt strippet for idéer, kun bestående av hans ferdigheter og ego. For aktiviteten Andrew bedriver i filmen er ikke et kunstnerisk uttrykk. Det er en sport.

Så hva er forskjellen mellom et kunstnerisk uttrykk og noe ikke-kunstnerisk? Når går musikk fra å være kunst til å bli en sport? Eller spørsmålet som står i sentrum av tankeskyen, hva er forskjellen mellom kunst og underholdning?

Omstridt definisjon

For å sitere wikipedia: Kunst er en menneskelig aktivitet, eller resultatet av denne aktiviteten, som normalt inneholder kreative eller tekniske ferdigheter. I dagligtalen er det imidlertid et tydelig skille mellom kunst og underholdning, selv om all underholdning faller under den nevnte definisjonen. Grunnen til at det er umulig å finne en god definisjon av kunst, er at ordet betyr vidt forskjellige ting fra person til person.

Det er derfor tid for å være inderlig. For meg er mening det som skiller underholdning fra kunst. Uttrykk som får meg til å føle at livet ikke er meningsløst, er kunst. Underholdning er derimot noe som setter hjernen i fri, og som bedøver følelsen av meningsløshet. Tidsfordriv. Hvis jeg skal følge denne definisjonen til punkt og prikke er Monets Vannliljer for meg underholdning, mens den slaktede ungdomsfilmen Lime fra 2001, er kunst. Rita Kvists katastrofale skuespillerprestasjon gir meg tårer i øyenkroken, mens Andrews stå-på-vilje i Whiplash fremkaller den kaldeste meningsløshet i meg. Hvorfor?

Jazz som kunstform

“Jazzkonkurranse” er for meg et perverst ord. Tilgi meg for å høres ut som Knut Borge, men det er umulig å sette ord på hva jazz er uten å høres ut som en pompøs dritt. Jazz er improvisasjon. Improvisasjon handler om kommunikasjon, spontanitet, følelser, kontakt med noe mer enn menneskets fysikk, en utforskning av sjelen. Det er en kunstform der begreper som vitenskap og rasjonalitet har mistet all betydning. Fokuset på hva mennesket har mulighet til å klare med kroppen er ikke-eksisterende, alt handler om noe som er større enn mennesket selv.

I Whiplash er disse verdiene fraværende. Filmen preker om det store i det å tøye grenser, noe som kan gjøres på samme måte i aktiviteter som cup stacking, speedrunning av Super Mario 64, eller hvilken som helst annen sport. Jeg ser et klart skille mellom det å gå gråtende ut av en konsertarena, og det å se en tjukk brasilianer spille Flight of the Bumblebee i en milliard bpm på youtube. Men igjen, dette er en subjektiv definisjon. Noen har jo plattere følelsesliv enn andre.

– Filharmonien er et coverband

Jørgen Munkeby skriver i sin kronikk at Whiplash er noe forenklet, men at han ellers respekterer det filmen står for. Munkeby presterer å kaste opp tidenes mest uoriginale utsagn, at velferdsstaten gjør oss late og numme. Slapt arbeid resulterer riktignok ikke i virtuose musikere, men hva er meningen i det å fabrikere en haug av musikere som har jobbet sykelig hardt for å spille noter andre har skrevet? Jeg siterer forfatter, og psykolog ved UiO, Peder Kjøs: “Filharmonien er et coverband.”

Virtuositet kan selvsagt ha en effekt i favør med en kreativ idé. Hvis de tekniske ferdighetene brukes riktig kan de hjelpe en utøver å uttrykke et større spekter av følelser. Det farlige oppstår når virtuositeten spiser opp de kreative sidene ved musikken. Munkeby selv har laget et prakteksempel på denne gyldne balansen mellom teknikk og idé, det intense midtpartiet i “The Madness and the Damage Done” fra Shinings Blackjazz. Det er ingen andre enn profesjonelle jazzmusikere som har brukt timevis foran metronomen som kunne utført akkurat det partiet live, men det er satt i en slik kontekst at det ikke ødelegger for det som faktisk formidles.

Ingen mangel på musikalsk kvalitet

Munkeby nevner i en bisetning at foran stå-på-viljen, så er det den musikalske kvaliteten som gjør at Norge blir utkonkurrert på den internasjonale musikkscenen. Dette utsagnet er vanskelig å forholde seg til, i og med at Norge i dag har en god håndfull internasjonale suksesser i forhold til hvor stor befolkningen er, både populære og kritikerroste. Jeg nevner i fleng: Jaga Jazzist, Motorpsycho, Todd Terje, Eivind Aarset, Dimmu Borgir, Bugge Wesseltoft, Mayhem, Kvelertak, Ulver, og ikke minst Munkebys egne Shining. Det er på ingen måte en mangel på musikalske ferdigheter blant disse navnene. Hvis Munkeby bekymrer seg for pågangsmotet i norske aktiviteter som terper teknikk, lurer jeg på om han har sett resultater fra ski- og håndballmesterskap fra typ det siste halve århundet.

Overfladisk syn på musikk

Jeg hater ikke Whiplash fordi det er en kjedelig film, fordi det er den ikke. Den er særdeles godt utført på de fleste måter. Den har et fokusert manus, fenomenale skuespillerprestasjoner, godt timet humor, og skildrer musikkmiljøet på en troverdig måte. Det problematiske med filmen er at den glorifiserer det mest nørde aspektet med musikk, og neglisjerer det interessante. Jeg er overrasket over at Munkeby gjør det samme, i og med at han har gitt ut en hel del musikk der ideer står sterkere i fokus enn det tekniske.

Fletcher sier i en dialog med Andrew nøyaktig det Jørgen Munkeby skriver i sin kronikk. Han rister på hodet, og avslutter ranten sin med: “People wonder why jazz is dying”. Jeg sier det samme, men sukker heller av konseptet “jazzkonkurranse” enn mangelen på pågangsmot.