Jo flere, jo bedre?

Tekst: Hanne Linn Skogvang, skribent Café NordSør, Linn Blumenthal

Den første verdenskonferansen om befolkningsvekst som et problem ble holdt i 1927. 74 år og om lag fem milliarder mennesker senere, er den stadig økende verdensbefolkningen fremdeles et betent politisk tema, som ingen ordentlig vet hvordan de skal ta tak i. Innen ett år vil verdens befolkning runde 7 milliarder.

Overbefolkning på dagsorden

I 1798 publiserte Thomas Malthus «An essay on population growth» som satte ideen om en overbefolket verden på dagsorden. Hvis du spør om han fikk rett, vil svaret være forskjellig avhengig av hvem du spør. Så hvor mange er for mange, og når kan vi begynne å snakke om faktisk overbefolkning?

Debatten om befolkningsveksten er i dag preget av stillhet og uenighet. Det vi vet sikkert er at om veksten fortsetter slik den gjør nå, vil vi nå et punkt hvor vi ikke har nok ressurser til å dekke alles basisbehov. Når dette punktet nås, eller om vi kommer til å nå det, vet vi ikke sikkert, selv om det finnes mange som har sterke meninger om det. Mens noen hevder at en reduksjon er nødvendig og må skje nå, mener andre at det ikke er noe problem.

En ubehagelig sannhet

Hvorfor nevnes befolkningsvekst så sjelden i sammenheng med de globale problemene vi står overfor? Ideen om en reduksjon av antall mennesker er ubehagelig for de fleste. Kinas ettbarnspolitikk, som ble igangsatt i 1979, førte til et stort antall «forsvinninger» av jentebarn, og en kjønnsmessig skjevhet i befolkningen, med 120 menn per 100 kvinner. Hakket lengre gikk India på 70-tallet. I 1977 alene ble det gjennomført steriliseringer av 8 millioner menn, hvorav et svært høyt antall var ren tvang. Dette er to svært drastiske tiltak, og er vanskelig å forsvare med et vestlig verdisyn. Likevel: Kina gikk fra seks barn i snitt per kvinne til litt over ett. Hadde det ikke vært for denne politikken kunne man plusset på rundt 300-400 millioner mennesker på dagens 1.3 milliarder.

Et globalt problem?

Er befolkningsveksten et globalt problem? Hvordan bør Norge forholde seg til dette? Professor Harald Kryvi mener det er et klart behov for en reduksjon. Samtidig er det vanskelig å opprettholde en effektiv produksjon av mat og tjenester i et samfunn med en svært lav fødselsrate i forhold til en sterk eldrebølge, og en kollaps i produksjonen er ingen tjent med. Norges fødselsrate er i dag på 1,8 barn per kvinne, og det er vanskelig å se på Norge som et problem når det kommer til reproduksjon – tvert imot får vi snarere høre at vi er for få. Kryvi mener barnetrygden burde kuttes etter to barn, og at man heller kan adoptere om man skulle ønske seg flere. Debatter om globale problemer har en tendens til å falle tilbake på at tiltak ikke vil ha noe å si her, fordi Norge er et så lite land uten betydning i en større sammenheng. Samtidig, om vi velger å se på dette som et av de globale problemene vi står overfor i dag, har disse også en tendens til å kreve globale løsninger.

Hanne Linn Skogvang, skribent Café NordSør