Kaizers Kristus

Mars er en fin måned. Solen finner det plutselig for godt å skinne litt på denne siden av jorda igjen, og solen er da enstemmig fryd og gammen. Etter at jeg flyttet til Trondheim gir imidlertid disse vage vårtegnene meg ambivalente følelser. For her betyr visst solskinn på hvit snø kun én ting, nemlig invasjon! Ikke av den gode sorten á la hestehov- og tulipaninvasjon, her snakker vi om noe langt mer nådeløst og brutalt, vi snakker KAIZERS FUCKINGS ORCHESTRA INVASJON!!! Nå har jeg bare bodd her i noen år, men jeg er overbevist om at de har inntatt Trondheim by hver senvinter siden 1962 eller noe. Og folk reagerer som om det er selveste Messias som oppstår fra de døde og nå setter sine føtter i bartebyen. Hvert bidige år! Folk er i like stor ekstase!

Jeg antydet en gang forsiktig at jeg ikke syntes Kaizers var helt halleluja, Ave Maria, men herregud, det skal man være forsiktig med sier jeg dere. Folk reagerte med like stor vantro og avsky som om jeg skulle ha foreslått å tenne på hver eneste pusekatt i vårt langstrakte land. Uten min viten raget det visst en messende konsesus om at Kaizers er ufeilbarlig, og den største kriminalitet er å utfordre denne ufeilbarligheten. I frykt for å bli fryst ut av den norske velferdsstaten og sendt i eksil har jeg siden da unngått å diskutere anliggendet videre. For jeg har kommet til den konklusjon at den eneste logiske forklaring på denne kollektive Kaizers-lovprisingen, er at enhver som har satt spørsmålstegn ved musikaliteten i trekkspill og oljefatdæljing før meg, må ha blitt sendt til arbeidsleirer i Nord-Korea eller liknende.

Heldigvis kan jeg trøste meg med at Kaizersinvasjonen kun er en årlig greie i Trondheim og alltid forbigående. Da jeg bodde i Oslo var det verre. Der sitter Kaizers i buskene og bare venter på et arrangement de kan kaste "glans" over, med sin lite tilgivelige skarre-r og sine replika-gassmasker. Det skal ikke mer til enn å tenke på et oljefat, før du plutselig har hele Kaizers Orchestra i fanget. Dette betyr jo at man blir eksponert for Stavanger-herrene til stadighet. Jeg har selv fått denne uutholdelige gleden hele fem ganger. Én gang betalte jeg til og med for det. Tenke seg til. Her blir Kaizers kastet etter deg i tide og utide også betaler man for å se dem? Jeg mistenker hjernevasking fra høyeste hold.

Jeg vet altså til en viss grad hva jeg snakker om når jeg her angriper nasjonalskatten over alle nasjonalskatter. Som alle andre nordmenn har jeg blitt ettertrykkelig introdusert for Mr. Kaizer, hans Constanse og resten av gjengen. Jeg har til og med, i svake øyeblikk, tatt meg selv i sette pris på noen aspekter ved Kaizers-estetikken. Men på det tolvte året med den samme helvetes polkaen, kan jeg ikke annet enn juble for Kaizers løfte om at denne invasjonen blir den siste. Ok, de sier "den siste på ubestemt tid", men forhåpentligvis blir fraværet langt nok til at også andre fortapte sjeler klarer å løsrive seg fra en sekt de ikke visste de var en del av. I morgen, etter tredje dag med Kaizers konserthelvete, kan jeg endelig hvile i fred.