Klima-apati

I morgen mandag 26. november til 7. desember finner FNs miljøkonferanse sted i Doha. Her samles ledere fra hele verden for å diskutere løsninger på klimaproblematikken, samtidig som Kyoto-avtalen som utløper ved nyttår skal reforhandles. I forkant av dette møtet gikk miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV) ut i VG og varslet at den norske befolkningen må belage seg på store klimakutt i årene som kommer.

Det er en kjent sak at merkelige kommentarer og hobbysynsing ofte florer i VGs kommentarfelt under artiklene. Likevel overrasker det meg hvordan en stor andel av debattantene valgte å fraskrive Norge for et hvert klimaansvar, og heller ville kritisere regjeringen for kun å ville innføre nye avgifter. Om dette er meninger den gjennomsnittlige student innehar vet jeg ikke, men det kan likevel være verdt å spørre seg: Hvor har den globale ansvarsfølelsen blitt av? Er vi for opptatt med våre hverdagslige «problemer» til å se hva som skjer rundt oss?

All nyere forskning tilsier at klimaet er i forandring. Å hevde noe annet er å være naiv. Ifølge IPPC har gjennomsnittstemperaturen økt med 0,74 grader celsius siden starten på forrige århundre, hvor cirka halvparten av denne økningen har kommet etter 1979. Skulle snittemperaturen øke med 4 grader (noe den er god på vei til å gjøre) vil konsekvensene bli katastrofale. Høyere havnivå, økt havforsuring, svekket matforsyning, vannmangel og flere og lengre varmebølger er bare noen av virkningene vi kan vente oss.

Norge står kanskje ikke for den største andelen av CO2-utslipp i verden, men hvis vi ser på utslipp per innbygger er vi i verdenstoppen. Nå når en ny finanskrise i tillegg herjer, er det essensielt at vi står frem som et godt eksempel. For dersom Norge ikke tar seg råd til å gjennomføre nødvendige kutt, som har en av verdens mest stabile økonomier, hvorfor skal andre land? Oljen vil heller ikke vare evig, og når vi ikke lenger kan belage oss på «det sorte gull», trenger vi alternative inntektskilder. Teknologi og kompetanse er da nøkkelord. Man er følgelig avhengig av å ha styremakter som er villig til å satse på nyskaping og utvikling. Selv om regjeringen i neste års statsbudsjett har økt bevilgningene til forskning med 2.2 prosent, mangler det fortsatt en helhetlig satsing på kunnskap. Dette kommer tydelig fram i den halvhjertede satsingen på studentene, som tross alt er generasjonen som er avhengig av å løse klimaproblemene.

Mange klager over det høye avgiftsnivået i landet vårt, og at disse klimakuttene bare er nok et forsøk på å innføre flere avgifter. Det er tydelig at noen ikke klarer å se hvilke prinsipper velferdsstaten vår er bygd på. Pengene vi bruker på skatter og avgifter, får vi tilbake i form av offentlige tjenester som skolegang, trygdeordninger og helsevesen. Man kan godt klage på dårlige veier, lange sykehuskøer og sviktende eldreomsorg, men faktum er at Norge siden 2000 har toppet FNs velstandsrangering, Human Development Index, hele åtte av ti ganger. Sammenliknet med andre land har vi det langt fra ille, og om da et par ekstra avgifter kan bidra til å minke utslippene våre, kan ikke vi være egoistiske. Vi har levd over evne i flere tiår, og må nå ta konsekvensene av det.

Da Al Gore publiserte dokumentarfilmen An Inconvenient Truth i 2006, satte han for alvor klimatrusselen på dagsorden. Plutselig ble det trendy å være miljøbevisst. Men som trender flest forsvinner de like fort som de dukker opp, og nå seks år senere hører vi knapt noen ting om klimaproblemet. Trusselen blir jo alt annet enn mindre med årene. Dette er først og fremst et problem som må løses av alle nasjoner i fellesskap. Likevel, med opinionstyrte verdensledere som bare tenker fire år om gangen, blir det fort vanskelig. Nettopp derfor må Norge gå i bresjen for å få ned utslippene, og for at det skal skje må politikerne ha befolkningen i ryggen. Mitt budskap til deg kjære medstudent er derfor: Engasjer deg. Vis at du bryr deg. Det høres kanskje ut som en klisjé, men fremtiden avhenger faktisk av valgene vi gjør nå.

André Nymo,

Journalist, Dusken.no