Kunnskapsløs kritikk

Tekst: Tom Rafaelsen, Mads Outzen, Stig André Kristiansen, Sveinung WÃ¥lengen

«Realfagstudenter lager medisiner, romskip og mobiltelefoner, hva har en medieviter noensinne utrettet?», spør Stian Hansen i sitt innlegg i forrige utgave av Under Dusken. Her ligger selve hovedproblemet med Hansens kritikk av film- og medielinjene på Dragvoll. Utsagnet er naivt og viser Hansens manglende forståelse for film- og mediefag, samt viktigheten av å forske på en så fundamental del av vår hverdag som media utgjør. Hansen avslører også sin manglende forståelse for hele den humanistiske vitenskapen. Vi tror ham når han skriver at han ikke har lest pensum, for de fleste som studerer humaniora er klar over både forskjellene og likhetene mellom naturvitenskap og humanistisk vitenskap – samt den vesentlige sammenhengen mellom disiplinene.

Det er vanskelig å få grep om hvilken fagretning Hansen var en del av da han studerte på Dragvoll. I løpet av sin kritikk er han innom både filmvitenskap, medievitenskap og medieproduksjon – tidvis også Dragvoll som helhet. Utsagn som «dette er typisk for film- og medielinjene ved Dragvoll» og «etter at NTNU begynte med film- og medievitenskapsfag er vitnemålet ikke lenger et kvalitetsstempel» mister sin troverdighet når forfatteren gir uttrykk for at han aldri egentlig har vært del av et fagmiljø.

Som masterstudenter på Institutt for kunst- og medievitenskap, kjenner vi ikke igjen de beskrivelsene Hansen bruker om film- og mediefagene. Kritikken er vi derimot kjent med – vi er vant med å måtte forsvare det vi studerer. Hansen har rett i at mange film- og mediestudenter må jobbe hardt for å få relevant arbeid etter studiene. Her finnes det et evig forbedringspotensial for utdanningsinstitusjonene, og i likhet med andre vitenskaper er det også viktig at humanioras rolle blir diskutert. Samtidig har vi inntrykk av at de fleste som studerer for eksempel film- og mediefag er klar over det trange nåløyet. Det virker som om Stian Hansen er skuffet over de jobbmulighetene film- og mediefagene kan gi, men vår erfaring er at det aldri har blitt lagt skjul på at veien inn i arbeidslivet må bygges av den enkelte.

På et universitet går man for å lære, og for å skaffe seg formelt anerkjent kompetanse – hvis Hansen mener frivillig arbeid er tilstrekkelig, er det ingen som tvinger ham til å studere. For oss er det åpenbart hvilket godt grunnlag humaniora gir før møtet med arbeidslivet, også om man ønsker å bli kulturjournalist, filmarkivar eller filmregissør, slik Hansen sår tvil om. Det er trist om han velger å jukse på eksamen fremfor å fordype seg i humanvitenskapen, og det viser også manglende respekt for hans seriøse medstudenter.

Sveinung Wålengen (masterstudent i filmvitenskap)

Tom Rafaelsen (masterstudent i medievitenskap: Visuell kultur)

Mads Outzen (masterstudent i filmvitenskap)

Stig André Kristiansen (masterstudent i filmvitenskap)

Elisabeth Kathleen Ofstad (mastergrad i drama/teater)

Unni Kringtrø Eide (masterstudent i medievitenskap: Visuell kultur)