La oljelampa brenne

Det er et spørsmål som er større enn andre spørsmål for tiden, nemlig hvordan vi skal få ungdommene tilbake til hjembygda etter endt utdanning. I hele landet reiser ungdommen inn til byen for å studere, men det er et problem for lokalsamfunnene at de ofte ikke kommer hjem igjen når de er ferdige. Det fødes derfor heller ikke flere barn og et synlig resultat av dette er at det stadig vil bli flere vinduer som står mørke når sommergjestene har dratt. Det finnes ikke arbeidsplasser å vende tilbake til. Det er derfor vi må bore etter mer olje. Et nytt digert område fullt av fossilt gull vil igjen blåse liv i landets utkantstrøk. Arbeidsplassene vil poppe opp som fiskeskøyter til Lofotfisket. Oljelampene vil igjen tennes i de mørke vinduene som skuer tomt ut mot havet.

Da var det flaks at vi på søttitallet fant noe svart som skulle gjøre framtida lysere og lettere for det hardtarbeidende folkeslaget vi til nå hadde vært. Vi kunne endelig slutte å fiske, nå kunne vi kjøpe maten vår i stedet. Nå kunne vi plutselig betale andre for arbeidet.

Derfor kan ungdommen bli igjen i byene. Der slipper de å stå opp midt på natta for å starte opp fiskeskøyta og legge ut på havet. Der trenger de ikke lenger å høre på de voksnes råd om hvor torsken gyter og hva sildas gjøren og laden er. Strømforhold og forflytningsmønster er ikke interessant lenger. De kan sove lenge, drikke cappuccino, smake på vin og gå på litteraturhus.

Ingenting av dette er finansiert av hardt oppsparte midler fra skoleferier tilbragt med å skjære torsketunger. Nei da, dette er finansiert gjennom den norske stat, som har tjent så mye på denne oljen, at man kan studere hva man vil, så lenge man vil. Gjennom studielån og velvillige foreldre er det ikke tvil om graden av komfort i dette. Dette er de samme foreldrene, fossilene, som skar torsketunger i sin ungdom, men som var så heldig å komme rett til bords da gammelt gull kom på fatet. De vil naturlig nok forskåne skårungene sine fra iskalde knoker og drukningsdøden.

Husklyngene som biter seg fast ute i havgapet venter på ungdommens retur. En mastergrad i oljeteknologi i lomma muliggjør at de kan de bo der uten å streve så mye for pengene. Det vil bli liv og vaffelrøre i bygda igjen, uten livet som innsats. Masse penger inn, minimalt med blod, svette og tårer ut. Helt i tråd med tidsånden. Kroppsarbeid og hardt fysisk slit har nok gått ut på dato. Det samme gjelder det å høre på de eldre. Nå er det de unge som er eldst.

Vi kan droppe alt som heter konsekvensutredning, for vi har jo den teknologien og kunnskapen som trengs for å gjøre dette med minimal risiko for miljøet. Ved å gå rett på boringa vil vi unngå mye bortkasta tid på uvesentligheter som konsekvenser for dyrearter og forurensning. Det er ingen tid å miste, det er en forutsetning at man kommer raskt i gang for å unngå at Norge blir et land av byer og et ødeland nord for Nidarosdomen. Det er bare å gi gass.