Litterær slagmark

Gert Nygårdshaug misliker Karl Ove Knausgårds interesse for navlelo. Erlend Loe liker kanskje navlelo, men er lei av Nygårdshaugs drøvtyggende samfunnskritikk. Ari Behn synes Loe er et furubord og omtrent alle er enige om at Anne B. Ragde snart burde innfinne seg på feil side av en pistol i en kriminalroman av Jo Nesbø.

I følge Jan Kjærstad har bitterheten, misunnelsen og kjeklingen vært tilstede i forfatterstanden i samtlige 30 år av hans forfatterskap. Og før man hopper til konklusjonen at dette dermed åpenbart må være Jan Kjærstads feil, er det verdt å bla om til neste side. For opphavet ser ut til å bestå av mer enn enkeltpersoner. Jeg tror nok at det også for Enheduanna, historiens første kjente forfatter også fantes en nemesis. En fjern sumerisk forfader av Jan Kjærstad som hoppet ut av tempelet og ropte at folkemengdens pris av Enheduannas hyllest til gudene luktet møllkuler.

Teater, film, musikk og dans er alle i større eller mindre grad lagsporter. Litteratur er tvers igjennom solosport. Det nærmeste forfatterne kommer samarbeid må være Bokklubbens Forfatterblogg. Fra den åpnet i 2006 tok det omtrent tre uker før de første nyhetsoppslagene om krangler og personangrep. 1. september i år var det kroken på døra. I lagsportene er man avhengige av hverandre, forfatterne har ingenting å tape på å krangle.

I forrige uke gikk tidligere kinosjef Ingeborg Moræus Hanssen til angrep på Liv Ullmann. Poenget ligger ikke i hva angrepet besto av, men i tidspunket: godt etter at Hanssens karriere i filmbransjen var over. De siste årene har Norge flommet over av skuespillere, politikere og nå kinosjefer som kommer frem for å ta igjen for alle gangene de har holdt seg selv tilbake. Felles for dem alle er at de, i motsetning til forfatterne, venter til de er ute av systemet og godt på vei mot pensjonisttilværelsen. Ironisk nok står alle disse mer eller mindre antikke kranglene også for en stor del av dagens boksalg.

Skjønt, når de etablerte forfatterne selv skal forklare fraværet av samhold er det mange teorier. I følge Anne B. Ragde er det menn som er opphavet til all kranglingen. I følge Anne Holt er det nordmenn som folkegruppe som har skylden. I følge Helene Uri er det ikke forfatterstanden generelt, men akademia som har skapt småligheten. Selv har jeg en teori om at det finnes genetiske disposisjoner for skrivelyst og munnhuggeri på samme DNA-streng. Til tross for samme nivå av dokumentasjon (les: ingen) for mine påstander som de tre foregående, har jeg foreløpig ikke sluppet til i riksmedia med mine forbløffende funn.

At man til og med kan krangle om hvorfor man krangler, er et spor til svaret. Ikke bare har forfatterne ingen ting å tape på å krangle, det er mye å tjene. I det norske bokmarkedet mottar 10 prosent av forfatterene 90 prosent av inntektene. I et slikt marked må man være kreativ når det kommer til markedsstrategi. Det kan virke som en stor del har funnet sin på den litterære slagmarken. Det er mye gratis reklame i ukvemsord, sutring og krangel.