Mens vi venter på det konkrete

Tekst: Emil Flakk og Finn Brynestad.

Årets fredsfestival er for lengst overstått. Med et par hundre frivillige, en betydelig kommunikasjonsavdeling og monnelige mengder garn gikk festivalen sin relativt ukontroversielle gang. Men fred er blodig alvor, og gode intensjoner bør ikke stå i vegen for et kritisk etterblikk på de som kaller seg verdens største tematiske studentfestival.

Studentenes fredspris deles nemlig ut av ISFiT på vegne av alle norske studenter. Ikke i Storsalen, studentenes storstue, men i festlokalet Olavshallen. Likens måtte man troppe opp på Clarion Hotel på Brattørkaia for å få med seg Dalai Lama, og de som hadde betalt, men ikke selv var frivillige, måtte nøye seg plass bakerst i lokalet. Slikt kan fort se ut som en fredsfestival mer for de frivillige og gjestene enn studentene i Trondheim. Enda mindre for resten av studentene i landet.

Vi spør derfor i første omgang: Hvem skal festivalen være for? Og vi spør med det samme: Hvordan tenker man å få festivalen ut til de mange lokale utdanningsinstitusjoner i byen, for eksempel HiST og DMMH?

Mye har allerede vært skrevet om bookingene til årets festival, både kulturprogrammet og talerne. Grensen mellom kultur- og fredsfestival har alltid vært flytende, men man må likevel spørre seg hva speed-dating med Leo Ajkic har med forbrødring av folkeslagene å gjøre, kanskje annet enn å blande opp. Likens må man lure på hva den gjeve gjesten Dalai Lama har med festivalens hovedtema å gjøre. Viser buddhismen veg i kampen mot korrupsjon?

Dermed spør vi igjen: Hva er viktigst av kultur og fredsarbeid, og hvor bør festivalen få sitt utslag? Det er også forbilledlig når ISFiT resulterer i konkrete resolusjoner som blir lagt fram i Storsalen, for eksempel anmodning om korrupsjonsfag ved NTNU. Dermed setter ISFiT dagsorden og blir samtidig en del av den demokratiske diskursen. Vil kandidatene prioritere konkrete resolusjoner eller evige workshops om hva som bør gjøres?

Slik kritikk kan selvsagt oppfattes som urimelig, all den tid det er frivillige studenter som står bak. Det er likevel slik at mange engasjerer seg nettopp fordi de vil få ting gjort. Vi har tidligere nevnt særstillingen til nettopp de frivillige i festivalens gjennomføring, og vil videre trekke fram samarbeidspartnerne i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese. Mener kandidatene at fredsarbeid er et demokratisk prosjekt, eller er det best å overlate det til semiprofesjonelle idealister om man vil bli en vektig aktør? Er demos bedre enn ambisjoner?

Til sist ønsker vi å trekke fram at festivalen tradisjonelt har stilt seg kritisk til kapitalismens rolle i byggingen av en bedre og fredeligere verden. Økonomisk konkurranse har blitt framstilt som splittende og utbyttende, men bidrar samtidig til gjensidig avhengighet og dermed samarbeid i en stadig mer global økonomi. Vi vil hevde at «trade your ideas» er utelukkende et overskuddsprosjekt, og spør dermed: Som teknologiuniversitet har NTNU et særlig nært forhold til norsk arbeidsliv. Hvilken rolle spiller da de i fredsarbeidet, rent utover å sponse ISFiT?