Motsvar til Guro Eriksen

Guro Eriksen skriver i nr 15. i Under Dusken 2011 om voldtektsbølgen, hvor hun setter fokus på skyldsspørsmålet i voldtektssaker. Hun peker på at enkelte argumenterer med at kvinner må ta forhåndsregler for å unngå å bli voldtatt, og avviser dette som utslag for et negativt kvinnesyn. Det er jeg helt enig med Guro Eriksen i. Det er aldri voldtektsofferets skyld, men videre skriver Guro følgende:  "Fremfor å kreve at kvinner skal kle seg på en bestemt måte, og unngå bestemte steder, bør det kreves at menn slutter å voldta".

[Les Guro Eriksens innlegg her.

](http://www.underdusken.no/meninger/2011/15/1519612/feilfokusert+debatt)

Dette er en fremstilling jeg som mann, reagerer kraftig på. Det er mulig jeg leser Guro feil, eller at hun ikke har reflektert over hvilke signaler dette gir, men hun er ikke alene. Det har vært mange bølger av både voldtekter og voldtektsdebatter i løpet av de siste årene, og den samme har gjentatt seg gang på gang. Den ene siden peker på at jenter må kle på seg, og den andre siden peker på at menn må skjerpe seg og gå i sine egne holdninger. Dette er en uheldig fremstilling, fordi den kun forholder seg til skyldsspørsmålet, og kaster skylden kollektivt frem og tilbake mellom kjønnene. Enten er det menn det er noe galt med, eller så er det kvinnene som er for lite forsiktige.

Begge påstander er like tåpelige. Det er en selvfølge at jenter skal få kle seg som de vil, og ferdes hvor de vil på hvilken tid på døgnet de vil. Men det er heller ikke slik at det å voldta er noe vanlige menn gjør. Jeg mener det er på høy tid at noen gjør det klart en gang for alle. Den som voldtar et annet menneske er syk.

Vedkommende mangler helt grunnleggende medmenneskelige egenskaper som empati og omsorg, og vedkommende trenger hjelp. I de siste års voldtektsdebatter har voldtekt blitt fremstilt som en naturlig del av den mannlige seksualiteten, og den mannlige seksualiten blir fremstilt som usympatisk, brutal og egoistisk. Fortsetter vi å fremstille mannlig seksualitet på denne måten vil problemet bare øke i styrke.

Vi må slutte med disse tåpelige kjønnsstereotypiene, og begynne å stille de viktige spørsmålene. Hva gjør at noen blir voldtektsovergripere?

Mange unge gutter kan ikke kommunisere med jenter. Bare det å holde en samtale i gang er nesten umulig. Mange sliter med dårlig selvtilitt, og fornekter sin egen seksualitet i frykt for å bli oppfattet som ekle eller perverse. Jeg var sånn selv, men oppdaget heldigvis at det ikke var noe galt i å ha seksuelle ønsker og behov, og at det gikk an å være seksuell uten å være vulgær. På det verste var jeg ikke langt unna selvmord, og gikk med svært selvdestruktive tanker. Det er ikke utenkelig at personer i lignende situasjoner kan tippe over i gal retning, om de ikke får hjelp. Å undertrykke ens egen seksualitet kan være svært farlig.

Derfor er jeg lei av dette mannlige kollektive ansvar-fjaset. Å fremstille det som at voldtekt er et resultat av at menn i Norge har dårlige holdninger til jenter, er med på å gjøre et alvorlig problem verre. En kan ikke stille et kjønn kollektivt til ansvar for hva enkelte med samme genitalier skulle finne på å foreta seg, det bidrar ikke til annet en stigmatisering. Det vi trenger er forebyggende arbeid, hvor jenter og gutter i tidlig alder lære å kommunisere med hverandre. I seksualundervisningen på skolen lærte jeg om jenters behov og grenser fra den mannlige læreren min på 50. Lærte jeg noe av det? Tvilsomt. Jeg tror jeg ville lært mye mer av jentene som gikk i klassen min, på samme måte som jeg tror de ville lært mer om mine behov og grenser av meg, enn den kvinnelige læreren de hadde. Vi fokuserer alt for mye på det reproduktive i skolen, og alt for lite på kommunikasjon. Kommunikasjon er et nøkkelord både når det gjelder samliv/kjærester og seksualitet. For å kunne komme noen vei, må vi begynne å snakke sammen, jenter og gutter, også i skolen! Omtrent alt jeg visste om sex som 16-17 åring hadde jeg lært av kompisene mine, og det samme gjelder utrolig mange andre unge, både jenter og gutter som enda ikke har debutert.

Historien min er lang, og den lar seg ikke presentere i det lille omfanget som gis til et debattinnlegg i Under Dusken. Men det er en historie som har gitt meg et stort engasjement i nettopp voldtektsproblematikken, og som har gitt meg en anntydning til hvorfor vi aldri får kommet nærmere en løsning. Det er fordi man hele tiden er opptatt av skyldsspørsmålet, og om ansvar. Sannheten er at hverken menn eller kvinner har noe som helst ansvar for voldtektsproblemet i kraft av å være enten mann eller kvinne. Men vi har alle et ansvar for å sørge for å svare på spørsmålet jeg stilte, hva skaper en overgriper. Overgripere er som sagt syke og behøver hjelp. Hvordan kan vi sørge for at ingen mister sin medmenneskelighet og sine empatiske evner?

Vi har alle et ansvar, men det er i kraft av å være medmennesker. Vi har et ansvar om å gi alle de verktøyene som trengs for å kunne klare seg, også kommunikative evner. Og vi har et ansvar for å avdekke hva som gjør at noen ramler utenfor. For det er først når vi finner svaret på det, at vi kan gjøre noe med problemet.

Ellers er jeg mer enn villig til å arrangere et møte, og stille som debattant om problematikken. Det er et problem som må tas på alvor, hvor nye meninger og nye innspill får plass. Det er på høy tid.

__

Fredrik Weisethaunet