Myten om humanistenes arbeidsløshet

Tekst: Sondre Jahr Nygaard, Studenttinget NTNU

Den 13. mars skriver Sofie Sætre på Dusken.no om studenter som lokkes ut i arbeidsløshet av utdanningsinstitusjoner. Dette er en sannhet med en del modifikasjoner. Hva slags type studieretninger journalisten sikter til er jeg litt usikker på, i og med at hun ikke spesifiserer dette, men hun tar utgangspunkt i at hun selv studerer medievitenskap, så det er nærliggende å tro at det her er snakk om fag innen humaniora og samfunnsvitenskap – sivilingeniørene har som kjent lettere for å få seg relevant jobb.

Disiplinstudiets egenart

Tradisjonelle disiplinstudier som tilbys innen fagområder i samfunnsvitenskap og humaniora er vanskelig å definere, også for en arbeidsgiver. Disse fagene er bygget på filosofiske tradisjoner som til en viss grad ikke samsvarer med hva dagens arbeidsmarked kan tilby, og det er ikke nødvendigvis et onde. Hver enkelt student må skape sine egne muligheter innenfor nevnte fagområder for å øke egen sjanse for å få seg jobb. Man må selv vise hvorfor arbeidsgiver skal ansette akkurat deg. Et for stort fokus på obligatorisk praksis inn i utdanningen er ikke veien å gå. Et disiplinstudie er tross alt et disiplinstudie, ikke et profesjonsstudie.

Når det er sagt så kan vi ikke lenger tenke i like rigide baner som de snart pensjonerte 68-erne på utdanning. Samfunnet er stadig i forandring, og i dragsuget følger også universitetet. Det tradisjonelle universitetet beveger seg stadig nærmere høgskolene, og ”alle” høgskoler virker å ha et ønske om å bli universitet. Det humanistiske fakultets tilbud om ”humanister i praksis” er et eksempel på denne utviklingen på en positiv måte. Dette er et godt tiltak som kan vise arbeidsgivere hvilke kompetanse en humanist besitter. Samtidig kan studenten opparbeide seg faglig selvtillit og arbeidsrelevans. Sammenligningen Sætre gjør med NKF mener jeg faller på sin egen urimelighet. Hva en fagskole gjør og hva et universitet gjør er av såpass ulik karakter at det vanskelig kan sammenlignes og samtidig gi svar på noe som helst fornuftig. Studentene fra NKF vasser tross alt ikke i jobbtilbud på grunn av den obligatoriske praksisen i studiet.

Også var det tallene da..

Jeg mener Sætre uansett ikke bør bekymre seg over ikke å få seg jobb etter endt studietid. NIFUs kandidatundersøkelse fra 2011 viser at 42,2 % av humanistene og 43,9 % av samfunnsviterne var i fast jobb i et halvt år etter avlagt mastergrad. Hvis vi tar med vikariatstillingene i tillegg er det snakk om 73,6 % for humanistene og 73,2 % for samfunnsviterne. Dette er selvfølgelig ikke tallene man kan håpe på, men det er viktig å huske på at dette er kun et halvt år etter at mastergraden er ferdigstilt. I tillegg kommer også tallene på studenter som starter eget foretak, fortsetter med videreutdanning eller starter med doktorgrad. Fremtiden er ikke så dyster som Sætre virker å gi inntrykk av. Tallene for andel i fast jobb ett år etter avlagt mastergrad vil sannsynligvis være langt mer positive.

Dimensjonering av høyere utdanning

Så til det vanskelige spørsmålet: hvilke fagområdet skal få flere studieplasser, og hvem må begrenses på bekostning av andre? Hva slags hensyn skal tas? Det er åpenbart et problem dersom studenter mener utdanningsinstitusjonen lover gull og grønne skoger til studentene, og det senere viser seg ikke å stemme. Ansvarsfordelingen her er problematisk i og med at kommende studenter også bør forventes å ta et reflektert valg dersom det er yrkesrelevans snarere enn selvrealisering som er motivasjonen bak søknaden til det enkelte disiplinstudiet.

Det bør også være opp til myndighetene å legge til rette for å sikre finansiering av utdanninger som samsvarer med hva samfunnet trenger til en hver tid. Det er en skrikende mangel på ingeniører, lærere og sykepleiere. Det bør reflektere budsjettprioriteringene innen UH-sektoren. Dette må nødvendigvis gå på bekostning av fag som det ikke er like stor etterspørsel etter, og kutt i studieplasser på enkelte fagretninger som ikke opplever stor etterspørsel kan være en nødvendig konsekvens.

Samtidig ligger det også et ansvar på den enkelte institusjon. Slik finansieringsmodellen for høyere utdanningen er i dag, bevilges det penger til det enkelte universitet eller høgskole på bakgrunn av avlagte studiepoeng. Dette gjør det lett å opprette studieplasser i ”billige fag”, og dyrere i fag som krever mer infrastruktur. Det er kanskje på tide å tenke nytt på dette området? Institusjonen må uansett ikke plante en forhåpning hos studentene som ikke stemmer overens med virkeligheten, men så vidt meg bekjent sier de fleste sider om jobbmuligheter på NTNU sine hjemmesider bare noe om hva slags muligheter man får, og ingenting om sannsynligheten for å få seg jobb.

Spørsmål rundt slike problemstillinger som Sætre beskriver blir ofte et kjedelig ”tja”. Ja, studenter fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag får ikke jobb like lett som sivilingeniørene, men man kan ikke tilpasse seg arbeidsmarkedet på en slik måte at man mister fagets egenart. Humanister i praksis virker derfor som et godt tiltak. Det er ikke obligatorisk, og det er nytenkende friskt pust i en type fagretning som ellers kan virke tungrodd. Statistikken tilsier at samfunnsvitere og humanister får seg relevant jobb etter hvert, og kan i mye større grad være med på å skape sin egen arbeidssituasjon. Det krever bare det lille ekstra.

Sondre Jahr Nygaard
Fag- og forskningspolitisk nestleder,
Studenttinget NTNU
Bachelorstudent i sosialantropologi