Når helse går fra å være dyrt til uoverkommelig

Tekst: Ida Medina Jodanovic, leder av Velferdstinget i Gjøvik, Ålesund og Trondheim

I en ideell verden hadde studiestøtten vært dobbelt så høy, og utgiftene halvert. Velferdsstaten hadde vært såpass stødig at alt av tann- og helseutgifter hadde vært dekt av den skatten vi betaler, og alle hadde vært lykkelige med ekstraordinær god helse.Men dette er ikke en ideell verden. Studiestøtten er så lav at studenter så vidt klarer å betale husleien med penger til overs til mat. I teorien kan man si at alt er dyrt for en student med stipend som eneste inntektskilde. Og skal man ha det utgangspunktet, trenger studenter hjelpen mest når utgifter går fra dyrt, til uoverkommelig.

Selv om dette ikke er en ideell verden, er vi såpass privilegerte i Norge at velferdsstaten vår sørger for at du maksimalt betaler en sum på 2185 kroner hos fastlegen, før du får frikort ut kalenderåret. Dette er en av de største styrkene i den norske velferdsstaten, og til inspirasjon for en hel verden. De fleste land kan bare drømme om en slik mulighet.

Der Norge stiller svakt derimot er på tannhelse, da folkehelsetrygden ikke omfatter tannhelse. Sammenlignet med andre europeiske land, må en nordmann ut med vanvittige summer for å dekke sine tannhelseutgifter.Muligheten for at man etter fylte 20 år brått får en uforutsett tannlegeregning på 30 000 kr er høyst reell, uten at det eksisterer noen form for egenandel, eller støtte for å betale den. Mottar du støtte gjennom Lånekassen, har du ingen krav på statlig økonomisk støtte utover dette, og du kan derfor ikke søke støtte fra NAV til å betale regningen.

Samskipnaden i Gjøvik, Ålesund og Trondheim tilbyr ulike refusjonsordninger der du kan søke om å få bevilget støtte til helseutgifter du har, enten det er hos fastlegen eller hos tannlegen, der makstaket på hvor mye en student kan få refundert på tannhelseutgifter er fire tusen. Så kan man spørre seg selv hvor langt man kommer med de fire tusen fra Sit, når man fortsatt sitter igjen med godt over tyve tusen i gjeld? Jeg stiller meg spørrende til om pengene som i dag blir satt av til helserefusjon er riktig prioritert. Norge har allerede et statlig egenandelstak på øvrige helsetjenester før frikortgrensen trer inn. En grense som knapt nok overstiger egenandelstaket for tannhelserefusjon. En mener altså at for tannhelseutgifter er 2000 kroner i egenandel akseptabelt, mens når det kommer til øvrige helseutgifter er ca. 2000 kr i egenandel for mye.

Onsdag den 28. september skal Velferdstinget ta opp denne problemstillingen. Jeg ønsker å oppfordre studenter til å komme og ytre sin mening på møtet rundt denne problemstillingen, slik at vi sammen kan skape en så bra refusjonsordning som mulig.

Et annet alternativ kan være å sponse flybilletter, slik at studenter kan reise til Polen for å få reparert tennene sine?