Nedprioritere fremtiden?

Tekst: Jonas Blomberg Ghini, Silje Løvstad Thjømøe

Den iøynefallende mangelen på kildesorteringsmuligheter ved campus Dragvoll, som ble omtalt på Under Duskens nettsider 4. november, står i ubehagelig kontrast til de verdier universitetet ønsker å formidle. På NTNUs nettside finner man følgende påstand – «Hver enkelt kontorarbeidsplass i NTNU har tilrettelagt for sortering av papir, og lesesaler/auditorier skal ha merkede avfallsbeholdere for papir». Fra årsmeldingen for 07/08 heter det – «Med leiande fagmiljø på området energi og miljø, er NTNU innstilt på å bidra til at Noreg når sine ambisiøse klimamål». Etter 100 skapende år har NTNU fremdeles en lang vei å gå, og det kan noen ganger virke som det bare er EMILs KrigsKom som forsøker å spre miljøbevissthet blant NTNUs studenter og ansatte.

Kan det hende dette tilsynelatende bruddet i miljøpolitikken ikke egentlig skyldes manglende vilje, men heller den gamle vanen om at dragvollinger kommer som nummer to i mange økonomiske saker? La oss se litt nærmere på hva enkel kildesortering ved Dragvoll kan komme til å koste NTNU. Hvert år går omtrent 6000 studenter på Dragvoll. Hvis vi ser for oss at man trenger én søppelsekk av den vanlige store typen for hver 50. student (altså halvparten av dekningsgraden i en vanlig barneskoleklasse, hvor barna må læres hver bidige dag at papir ikke er det samme som plast), vil NTNU klare seg med 100-150 nye stasjoner for sortering av papir. Dette vil utgjøre en ny utgift på 60 000 kroner (basert på priser fra Witre.no). Universitets driftsbudsjett på omtrent fire milliarder kroner tatt i betraktning, er ikke dette mer enn vekslepenger. Dette er selvsagt under forutsetning av at å bære ut én søppelsekk á 20 kilo, ikke er billigere enn å bære ut to med 10 kilo i hver. Når universitetet i tillegg har gode kontakter med næringslivet, kunne de sikkert ha fått en enda bedre pris enn dette. Så dersom det er økonomien som hindrer dragvollingene fra å ta del i fellesskapets arbeid for å beholde jorden som det gunstige habitat vi alle elsker, burde kanskje skolen avstå fra sin praksis med å fremheve sin brede satsning på humaniora?

På driftsavdelingens problemstilling om at sortering av matavfall (også kalt våtorganisk avfall) ikke er så enkelt i Trondheim kommune, kan følgende løsning presenteres: Bygg et biogassanlegg som tar i mot matavfallet, og produserer gass til de 40 biogassbussene som endelig har funnet veien til Trondheim. Bare se på Linköping i Sverige, der hundrevis av busser går på biometan levert av byens biogassanlegg, og hvor alle byens dieselbusser er faset ut. Trondheim bystyre har som seg hør og bør vedtatt at alt våtorganisk avfall fra husholdninger i byen skal legges i et slikt anlegg. Med det tunge fagmiljøet rundt Energi og miljø, er det vel bare viljen til handling det skal stå på.

Universitetets vedtatte visjon «NTNU 2020 – Internasjonalt fremragende» , sier at NTNU i 2020 skal være et internasjonalt anerkjent universitet, som regnes blant Europas beste. Men med universitetets kontinentale ambisjoner i lys av EUs 20-20-20 målsetting, kan det vel virke som at skrantende forståelse for papiret og plastens fundamentale kjemiske forskjeller, og at å rette plast for restavfall, selv for noble oppvarmingsformål, ikke klinger godt. Men jeg går ut i fra at det for lengst er iverksatt effektive konsekvensutredninger for de økonomiske utfordringene rundt dette temaet.

Jonas Blomberg Ghini

Leder av Grønn Ungdom Sør-Trøndelag