Om å skyte seg selv i foten

Først vil jeg takke for svar på innlegget der jeg kritiserer Samfundetleder Øyvind Bentås for å harselere med kandidatene som stilte i konsernstyretvalget holdt i eget hus. Hvis ikke han kan ta innover seg at det fremstår patetisk med en slik fremferd som leder av Samfundet, har nok Bentås større utfordringer enn jeg var klar over.

Selv tåler jeg godt at det fleipes med makta, og jeg vil ikke kalle det mobbing, men jeg forventer mer av en leder for Samfundet enn at han vikarierer for Spitposten under seriøse møter i storsalen. Selv om jeg vil berømme Samfundet for å avholde valgmøtet i storsalen, fremstår det som Bentås og Bertelsen skyter seg selv i foten når de devaluerer vanlige studenter som stiller i valget istedenfor å komme med flere gode spørsmål til kandidatene.

Terskelen for å stille til valg eller ville engasjere seg blir nok da ganske mye høyere under slike omstendigheter. Selv om det nok ikke var intensjonen mener jeg dette er ødeleggende for engasjement og godt samarbeid mellom Samfundet og studentpolitikken forøvrig.

Forvirringen fortsetter når Bentås og medforfattere hevder jeg skyver ansvaret vekk ved å kritisere dem. Det er som jeg nevnte i mitt forrige innlegg enhver students ansvar å engasjere seg, og selv er jeg faktisk en av de som nettopp gjør dette. Jeg forsvarer på ingen måte studentdemokratienes dårlige oppslutning når jeg påpeker at det er komisk når Samfundetledelsen selv har mye større problemer med valgoppslutning.

Som Anne Helene Bakke skriver i sitt innlegg til Dusken er Studentdemokratiene smertelig klar over utfordringene. Disse har de også jobbet hardt med i alle år jeg har engasjert meg. Det fremstår lite konstruktivt av Samfundetledelsen å gjenta problemstillingene i det kjedsommelige uten å foreslå andre løsninger enn å innføre urnevalg og at Velferdstinget bør avholde sitt møte låst inne på et rom på Gløshaugen.

Som alle påpeker er det berettiget med kritikk for studentdemokratiets synlighet, og paradoksalt nok kommer den nå som Sit bedre enn noen gang i nyere tid har lykkes med å gjøre konsernstyrevalget kjent for studentene. Jeg håper i det lengste at dette fokuset bidrar til noe positivt og oppfordrer derfor Samfundetledelsen til å jobbe sammen med studentdemokratiet med å øke synlighet og tilgjengelighet i fremtiden fremfor å stå i hver sin leir og kjefte på hverandre.

Jarle Møller er styremedlem i Sit og medlem av Samfundet, men skriver dette innlegget på egne vegne.