Ondskapen i oss

«Give me crack and anal sex. Take the only tree that's left and stuff it up the hole in your culture». Parafrasert sier Leonard Cohen her: «Gi meg noe det gjennomsnittlige mennesket ikke tolererer og ikke vil være bekjent av». Det har Lars Von Trier gitt oss med sin nyeste film, Antichrist, som nylig ble tildelt Nordisk Råds filmpris. Til tross for juryens begeistring, har kritikere og publikum vært delt i sine dommer. Filmen har blitt kategorisert som både et sadistisk mesterverk, og rent pornografisk søppel, på grunn av sine eksplisitte vold- og sexsekvenser. VGs anmelder mener at dette er en film som umulig kan angå andre enn filmskaperen selv. Er det tom provokasjon som her er blitt belønnet med pris? Nei, det er det på ingen måte.

Historien er enkel: Et navnløst ektepar, spilt av William Dafoe og Charlotte Gainsbourg, mister sin sønn og drar til en avsidesliggende hytte for å få orden på livene sine. Stedet heter Eden, og helvete bryter løs. Vi får være vitne til at både forholdet og karakterene brytes ned. Sønnens bortgang går sterkest inn på moren, som i kampen mot sorgen lar sin frustrasjon gå ut over både sin mann og seg selv. Kvinnens transformasjon til en psykotisk mannemishandler har resultert i mange feiltolkninger av filmens budskap. Jon Selås i VG mener at Antichrist ender opp med å formidle kvinnehat. Mens A. O. Scott i New York Times sier at dette er en film som debatterer hvorvidt kvinner er naturlig onde eller tragisk misforståtte, og konkluderer med at filmen er ubrukelig. Dette blir en misforstått og overfladisk forståelse av filmen. Ja, den kvinnelige protagonisten blir psykotisk og ekstremt voldelig. Men er det ikke mulig at denne portretteringen av kvinnen, og filmen som helhet, sier noe om mennesker generelt. Ikke kun om kvinner?

Gainsbourgs karakter betegner naturen som «Satans kirke», og reisen fra sivilisasjonen og ut i skogen kunne ikke vært mer symbolsk. De reiser både fysisk og psykisk inn i menneskers Heart of Darkness. Her stiger det primale i paret til overflaten og får utløp; sex, vold og kampen for å overleve. Det oppstår en situasjon som den snakkende reven i filmen beskriver perfekt med replikken: «Kaos hersker». Det brutale kaoset som utspiller seg illustrerer derimot ikke spesifikt hva kvinner er i stand til å gjøre med menn eller vise versa. Det viser oss den potensielle ondskapen som bor i alle mennesker. Hva vi er i stand til å gjøre mot oss selv og mot andre. Dette er kunst som et hypotetisk og foruroligende speil.

Nordisk Råd har her belønnet en filmskaper som virkelig tør å utfordre sitt publikum på mange plan. Von Trier har uttalt at Antichrist er en svært personlig film, som hjalp ham ut av en dyp depresjon. Anmelder for Timesonline, Kevin Maher, mener at filmen passer nettopp for de som har tro på filmmediets uovertrufne muligheter for personlig uttrykk. Hadde jeg vært kunstner, kunne jeg ikke forestilt meg noen bedre mottakelse av et verk, enn den Antichrist har fått. Har man laget noe absolutt alle liker, eller absolutt ingen kan fordra, er det en viss sjanse for at det er søppel man har satt til verden. Men med sin visjon har den danske regissøren spredt kritikere og publikum som et hagleskudd. Mange hater. Mange elsker. Von Trier har stukket sin film dypt inn vår kultur, og med det skapt engasjement og debatt. Det er det alt for få kunstnere som makter å gjøre.

Espen Stokke er kulturjournalist i Under Dusken.