Øvelse gjør mester

Tekst: Ida Harper, NITO studentene, HiST

Høgskolen i Sør-Trøndelag skryter av profesjonsrettet utdannelse, i likhet med resten av høyskolene i landet. Som studenter skal vi ta en bachelorgrad på tre år, og så er vi klare for arbeidslivet. Men er dette realiteten?

Mange som tar bachelor ved høyskoler skal ut i praktiske jobber, men får en utdanning basert på utallige bøker som beskriver teorien, og praktiske problemer blir stort sett løst ved hjelp av penn og papir rundt ett bord i kantina.

Omtrent fra vi blir født lærer vi å løse praktiske problemstillinger ved hjelp av nettopp praktisk øvelse. Man lærer ikke å gå ved å lese en bok, man lærer å gå ved å reise seg opp, finne balansepunktet, og prøve seg fram til hvor fort bena kan bevege seg og fortsatt opprettholde balansen. Etterhvert utfordres vi med mer vekt, balansepunktet flyttes og det går fortere og fortere. Og jo mer du øver, jo bedre blir du.

På barneskolen får man først en innføring i teorien bak bokstaver og settninger, så får man beskjed om å lese bøker. For det er kun lesetrening som kan gjøre en bedre i å lese. Man blir forklart hvordan man skal løse matematiske problemer, og deretter får man igjennom en årrekke stadig vanskeligere oppgaver å løse, og eneste måten å få forståelse for det matematiske faget er å gjøre oppgaver, og trene. Etter hvert som man blir eldre ser man flere og flere eksempler der man får en teoretisk innføring i temaer, for å så bruke praktisk trening for å få forståelsen.

Hvem lærte å sykle av å se på TV eller lese om det i en bok? Ikke jeg iallefall, jeg måtte prøve meg på en sykkel før jeg skjønte hva den funket. Det så jo fryktelig enkelt ut på TV, men realiteten var helt ander ledes. Jeg visste hvordan jeg skulle trø på pedalene, men TV'en kunne ikke forklare meg hvordan jeg holdt balansen på en sykkel. Statens veivesen har skjønt dette, og krever praktisk øvelse før man får sertifikatet for å kjøre bil. Først skal man lese reglene, deretter skal man ta med seg teorien ut i praksis for å få forståelse. Ingen blir dyktig bak rattet bare ved å lese "veien til førerkortet".

Hvordan kan prosjektoppgaver løst rundt ett bord i kantina forberede oss praktisk på arbeidslivet? Hvordan kan man få en helhetlig profesjonsrettet utdannelse, uten å få se hvordan arbeidsdagene vil være etter endt studie? Vi lar ikke frisører klippe kunder før de har bevist at de kan dette i praksis, sykepleiere får praktisk trening i å sette sprøyter, og lærere går ut i praksis for å lære seg pedagogikken. Men teknologer og ingeniører går ut i jobb uten praktisk erfaring. Noen har aldri satt sine ben i relevante bedrifter i løpet av utdannelsen, og en omvisning eller et bedriftsbesøk på noen timer gir ikke god forståelse for faget.

Så hvorfor mener høyskolene at vi som studenter er klar for å gå ut i arbeidslivet, uten å ha fått testet våre teoretiske kunnskaper i praksis? Teori og praksis er, og har alltid vært, to forskjellige ting.

–

Ida Harper,
Nestleder i NITO studentene, HiST