På'n igjen

Jeg kan godt love både det ene og det andre idet fyrverkeriet lyser opp nattemørket, men jeg bryter det alltid kun få dager senere. Hvorfor skal nyttårsforsettene være så avgjørende for hvorvidt det nye året blir bra eller ikke? For meg er ikke nyttårsaften annet enn en litt stor mandag: en ny mulighet til å love å bli et bedre menneske. Men forsettene ender som regel opp som en liste med uoppnåelige bragder jeg ønsket å påta meg, som jeg aldri klarte. Hvor mange kan med hånda på hjertet neste nyttårsaften si at de har oppnådd sine mål?

Men like sikkert som at det er januar er det at vi lirer av oss nyttårsforsetter. Vi skal begynne med noe nytt. Slutte å gjøre noe. Kutte ut vaner. Etablere nye vaner. Nytt år betyr nye muligheter, og dette passer vår skippertaksmentalitet utmerket. 1. januar skal det skje. Røyken skal stumpes og beltet strammes. Tredemølla skal besøkes like ofte som Samfundet, og jeg skal bli et bedre menneske, i alle fall mye bedre enn jeg var i fjor. Alt jeg ikke fikk gjort i 2009, skal tas et oppgjør med. Men mens oppvasken har stått og godgjort seg gjennom et helt år har jeg bare sett på den og tenkt at, jaja, det tar jeg neste år. 2010 kommer, og 2010 går. Det samme hender i år som i fjor: Forsettene brytes omtrent samtidig som utbetalingen av storstipendet. Men det er helt greit, alle andre gjør det også.

Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan det ville være å gå gjennom sentralbygget på Gløshaugen en helt vanlig dag dersom alle faktisk holdt alle forsettene sine. Alle ville hatt gymbagen hengende over skulderen, enten på vei fra treningssenteret, eller med den ambisjon å besøke det etter forelesning. Samtalene ville dreie seg om antall fortærte gulerøtter, hvor godt kålrabi egentlig er, og hvor mange timer vi leste i går. Hvor man får best samvittighet av å jobbe frivillig, og hvor ufyselig det var før i tiden da folk røyka og drakk øl i helgene. Kanskje er det like greit at nyttårsforsettene går i vasken halvveis ut i januar år etter år likevel?

God samvittighet år etter år får du ved å faktisk holde forsettene dine, og nøkkelen til suksess har jeg funnet at ligger i formuleringen av forsettene. Formulerer du deg så vagt at kun du selv forstår hva forsettet egentlig innebærer, kan ingen ta deg, selv ikke samvittigheten. Husk bare å bruke de riktige ordene som «trening», «grønnsaker» og «slutte». Etter år med dårlig samvittighet har jeg utarbeidet egne nyttårsforsetter som ikke bare ser bra ut på papiret og innfrir kravene, men som også er overkommelige. For det første skal jeg «bli et bedre menneske». Dette er i seg selv så vagt at jeg opprettholder min gode samvittighet ved å gi en tier til Frelsesarmeen neste jul. For det andre skal jeg «tilbringe tid med andre». Og det gjør jeg uten å tenke over det hver gang jeg tar bussen. For det tredje skal jeg «spise grønnsaker». Her nevner jeg ingenting om mengder eller antall, og innfrir derfor forsettet neste gang jeg velger bort Grandiosa uten paprika til fordel for Mr. Lee med løkpulver og purre i. Sist men ikke minst, skal jeg «tenke på miljøet», noe som burde bli veldig lett å gjennomføre – det er tanken som teller.

Lykke til, og fortsatt god samvittighet.

Eline Sommerstad er nettjournalist i Under Dusken.