Partiet for gode samfunnsborgere flest?

Over et år etter stortingsvalget 2013, og knapt en måned etter regjeringsskiftet hos søta bror i øst, ser vi omsider den sanne arven etter Anders Lange, gründeren av partiet for «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Mer enn 40 år etter Fremskrittspartiets spede begynnelse har det inntatt Storting og regjering som de konservative høyrekreftenes nye høyvokter etter storesøster Høyre. Politikerne til «høyre for Høyre» sitter nå godt til rette i sjefsstolen i både finans-, samferdsels-, landbruks-, justis-, arbeids-, likestillings- og oljedepartementene, og de er godt i gang med å sette sitt preg på disse.

Det burde ikke komme som noen overraskelse hvordan de har greid det: Partiet har nemlig gjort en glimrende jobb med å alminneliggjøre statlig misnøye fra en kant, mens det selv har gjort seg «politisk stuerent» fra den andre. Det er ikke uten tilfeldighet at partileder Siv Jensen nå sitter på nøkkelen til statskassa uten at plenen utenfor stortinget okkuperes av antifascistiske eller antirasistiske demonstranter. De har ikke bare gjort det greit for folk å stemme på dem, men også greit for andre politiske partier å regjere med dem. For bare ti år siden var dette scenarioet fremdeles fullstendig utenkelig. Og vi må tilbake til Carl I. Hagens politiske regime for å skjønne hvorfor.

Under Hagens tid som partileder ble partiet fremdeles frontet av den arketypiske «FrP-kjernevelgeren» som mange liker å se for seg: En etnisk norsk, verdikonservativ, middelaldrende arbeiderklassemann med en løs tunge, sansen for det vulgære og lite til overs for meningsmotstand. Denne type menn utgjorde Hagens egen private hær av fortapte sjeler, utstøtt fra Brundtlands «dugnadsarbeid» og Stoltenbergs «fargerike fellesskap», og kjeppjagd av rødstrømper hvor enn de gikk. Og det var i stor grad denne type menn som fulgte Hagen rundt på det som skulle bli en nesten førti år lang ørkenvandring i den politiske periferien. Det var dette som utgjorde fundamentet i den populistiske bølgen i Norge, motivert av løfter om billig bensin og sprit, fjerning av bompenger, total innvandringsstopp og ubetinget retur på illegale innvandrere. Særskilt høy var frustrasjonen ovenfor Mulla Krekar, som ene og alene manet utallige FrP-velgere inn i stemmeboksen over hele landet.

Partiet hadde med andre ord en klar populistisk profil da de gikk inn i det nye årtusenet, noe som skulle vise seg vanskelig å gjøre bukt med. Etter at Stoltenberg I led et grusomt valgnederlag og FrP erklærte sin støtte til Bondevik-II i 2001, fulgte en periode med sterk uro innad i partiet. Profilerte partitopper slik som Vidar Kleppe, Jan Simonsen og flere ble ekskludert fra partiet og dannet Demokratene i 2002 (den verdikonservative og noe mer kristelige avleggeren av partiet) etter en rekke medieoppslag av skandaløs natur. Til tross for dette, og delvis som en reaksjon på et stadig vanskeligere samarbeid med Bondevik-II, gjorde partiet et brakvalg i 2005, for aller siste gang med Carl I. Hagen som partileder.

Da Siv Jensen tiltrådte som ny «formann» i 2006, partiet var det aller siste i Norge til å avvikle tittelen til fordel for «leder», så sent som i 2009, begynte arbeidet mot en ny politisk kurs. Gradvis opp mot stortingsvalget i 2013 ble partiledelsen, som var jevnt supplert med grovt populistiske arbeiderklassemenn under Hagen, byttet ut med veldannede og veltalende akademikere og byråkrater med en klar liberalistisk profil. I dag er Ketil Solvik Olsen blant de beste eksemplene på dette skiftet. Sakte, men sikkert, begynte endringen fra et brautende, høylytt og vulgært harryparti mot et mer sivilisert, aktsomt og fornuftig maktparti.

Ved stortingsvalget i 2013 merket man konsekvensene av dette skiftet. Partiet falt flere prosent i oppslutning på selve valgnatten og sto igjen som den desidert største taperen i etterkant av valget. De tapte mange mandater på stortinget, men de som nå satt igjen var klar for regjeringsmakt etter 40 år som Norges desidert største og mest kontroversielle opposisjonsparti. Men ikke alle delte Jensen og hennes nærmestes begeistring for valgseier: Partiet for folk flest, nå bestående av «uærlige» akademikere og byråkrater på lik linje med alle de andre partiene, hadde mistet en betydelig mengde av sine kjernevelgere til Høyre i bykset fra uttalt populisme til selverklært liberalisme. Med Hagens avgang kom det for en dag at partiet hadde mistet sin evne til å tale til den jevne mannen i gata, eller rettere sagt, den lille, sosialt stigmatiserte og utstøtte harrymannen i gata. Hagens fortapte sjeler fordampet tilbake inn i periferien, og med dem det siste glimtet av den sanne, populistiske ånden som hadde fulgt partiet siden Anders Langes dager.

I dag merker vi ikke forskjellen. Flauser og feiluttalelser fra profilerte Høyre-folk er det mediene er mest opptatt av. At Bård Hoksrud kommer med noen useriøse utspill i ny og ne har ingen reelle betydning for meningsmålingene. De få gangene Carl I. Hagen står opp fra de døde for å provosere blir han like fort glemt som han blir lagt merke til. Til og med populistgeneral Sandberg har blitt dimittert fra søkelyset. Den høylytte, oppblåste, ufordragelige FrP-eren, som alle har minst én av i nærmeste familie, finnes ikke lenger. Ikke i mediene. Noen få kontroversielle utspill fra FrP-partister utenfor regjeringslokalene er ikke nok til å få det til å klirre i sablene hos vanlige folk lengre.

Det kan se ut som at vi har mistet det siste partiet som skapte litt politisk gnist i dette landet. Fremskrittspartiet, i likhet med storesøster Høyre, er blitt et parti for rikfolk: Sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep har sørget for det. Og når det nå er partiets egen leder som sitter på pengesekken, hvem skal da mase om mer oljepenger på vegne av folk flest? Neppe venstresiden. Neppe støttepartiene Venstre eller KrF. Norges mest høylytte parti har mistet stemmen. Om vi skal være glade for det eller ikke er vanskelig å si.