Rappens Cæsar hviler på laurbærene

Til tross for en del musikalsk variasjon – det var først da Jay-Z dukket opp som et flaggskip i horisonten, at Trondheims studenter virkelig lot seg imponere av UKEprogrammet. Hva gjør at horder av musikkinteresserte som vanligvis fordømmer hip-hop, elsker akkurat denne mannen?

Spol ti år tilbake i tid, og du finner meg mens jeg spoler kassetten tilbake. MP3 er et ferskt fenomen for folk flest, og i stedet for å bruke flerfoldige kroner på først å lokalisere den obskure rap-låta, og deretter laste den ned i jamaicansk tempo, velger jeg heller å trykke på «rec». National Rap Show på P3 er min eneste kilde til den amerikanske storbyens fortauspoesi.

Omtrent på denne tiden gjorde Jay-Z ferdig sitt album The Dynasty: Roc La Familia, som fungerte mest som et musikalsk utstillingsvindu for hans plateselskapskompiser. Men skiva ble selvsagt sluppet under Jay-Zs navn, siden det automatisk ville øke inntektene. Rapperen hadde vokst seg stor. I ettertid er platen et ganske beskrivende tidsdokument. Den kom på et tidspunkt da hip-hop-kulturen virkelig tok steget inn i den kommersielle klubbmusikken. Jay-Z var blant dem som for alvor begynte å se lengre enn sitt eget gatehjørne, og lukten av rene penger var forlokkende.

Det må være lov å si at Brooklyn-rapperens suksess langt på vei skyldes god forretningssans. Valg av de rette produsentene og partnerne, samt investeringer i klær, nattklubber og spritbransje – alt er med på å skape blest. Men Jay-Z skal ha ros for å ha oppnådd musikalsk anerkjennelse for mer enn bare radiovennlige hits og samarbeid – teknisk sett er han en solid rapper, og er også artistenes artist.

Ønsket om å bli rik og berømt har alltid vært til stede i hip-hop. For dem som mener alt var bedre før, er det nok å se på coveret til eksempelvis Eric B & Rakims Paid In Full. Der flashes det både penger og medaljer på lite subtilt vis, og albumet er fra 1987. Og en klassiker. Fokuset på rikdom blant rap-artister er ikke så unaturlig. Vi snakker om en kultur som har vært et forum for rå og upolerte skildringer fra gettoen, underbygget av ønsket om å komme seg ut av fattigdommen. Da hip-hop begynte å ta form i New York på 70-tallet, sto elementer som breakdance og graffiti sentralt, i tillegg til rap. Poenget var å få ungdom bort fra kriminaliteten og spre kreativitet i gatene. I dag er det stort sett rap-musikken som står igjen, og Jay-Z er et eksempel på en som har utnyttet den til det fulle.

Tekstmessig har han vært på høyde med de aller beste helt siden debutalbumet i 1996. Han har en autoritet i stemmen og en autentisitet få andre kan matche, med en bakgrunn som narkolanger fra harde kår. Men de siste årene har han surfet for mye på populariteten. De knallharde gateskildringene fra hans tidlige år er nå byttet ut med Rihanna og andre dyre gjesteartister, både på plate og under konsertene. Blueprint 3, hans siste album, svekkes av at publikumstekket går foran alt annet. Jay-Z har sluttet å utvikle seg.

Kommersialiseringen av hip-hop er både dens død og levebrød. Mye av skaperkraften har gått tapt i den brede appellen. Jay-Z er en av sjangerens største eksponenter, og som han selv sier: «I'm not a business man/I'm a business, man!». UKA har booket en industri, ikke en personlighet. Og han er både velpolert og velformulert.

Sveinung Wålengen er kulturjournalist i Under Dusken.