Redd internklinikkene!
Hva er treskoene på Dragvoll, og hva har det med styrevalget neste uke å gjøre? La meg fortelle deg litt om klinikksaken og hvorfor du bør bry deg, uavhengig av campus.
Om du har vært på Dragvoll de siste ukene, har du sett bannere og kritt-tegninger av tresko, gjerne med slagordet «Redd internklinikkene». Hva har det med deg, og universitetsstyret å gjøre? For å svare på det, bør vi gå tilbake til sakens spede begynnelse.
I et intervju med Khrono sa Rektor Bovim: «Universitetene bør ikke drive med helsetjenester». Rektor går hardt ut for å gjøre dette til en prinsippsak om hvem som bør stå for behandling av pasienter. Ett argument er at styret og rektor sitter med ansvaret. Om du er i behandling, er det liten tvil om at psykologen er behandlingsansvarlig. Når Rektor allikevel har spørsmål her, må det avklares på en ryddig måte.
Norsk psykologforening skriver på sine sider at: «Det er hevet over enhver tvil at psykologer har kompetanse og kvalifikasjoner både til å ha selvstendig ansvar for utredning og behandling».
NTNU skal ikke ha et ansvar som bør ligge hos Helse-midt. Greit nok. Men behandler internklinikkene samme mennesker som Helse-midt? De som kommer dit, er ganske friske. De vil ikke trenge eller motta behandling i helsevesenet. Det NTNUs internklinikker tar inn, er personer som har utfordringer studenter som ikke er ferdig utdannet kan håndtere. Noe annet ville være både uforsvarlig og unyttig.
Så klinikkene behandler ikke pasienter - hva gjør de da? De forsker, og de utdanner psykologer! Det er Universitetets oppgave å skape og formidle kunnskap. Det gjør internklinikk-systemet gjør på en god måte. Såpass godt at Profesjonsstudenter fra NTNU, etter løpet i internklinikkene, skiller seg ut som spesielt gode når de kommer ut i den tyngre eksterne praksisen. Utenfor NTNU.
Dagens praksis gir svært god anledning for observasjon av en selv og andre i terapeutrollen, tett oppfølging av veileder og anledning til å oppsøke veileder utenom avsatt tid. Den gir en god forberedelse til ekstern-praksisen, og rom for nødvendig modning på veien til å bli en god terapeut.
Det er mye mer som kan, og vil bli sagt i denne saken. Kjernen er dette: NTNU har et sterkt fagmiljø, med en god løsning lokalt. Rektor går prinsipielt ut for en annen løsning. Rammene for den - er uavklart. Rektor ber instituttet om å utrede dagens drift, og sammenligne med drift under spesialisthelsetjenesten. Uten rammer. Er det rart det blir uro i miljøet?
Rektor Bovim skal være nettopp det. Rektor. Vår leder. Leder for alle ansatte og studenter ved NTNU. Lederskap handler om å få fram det beste i de rundt seg. Jeg håper han velger å vise det lederskapet, og lytte til sine fagfolk. De vet virkelig hva de snakker om, på Psykologisk Institutt, Gløshaugen, Kalvskinnet, Gjøvik og Ålesund.
For det er ikke bare i Trondheim at ovenfra-og-ned-styring virker å ha blitt normen. Ålesund har hatt glimrende systemer for døgnåpne Campus, som etter fusjonen kun glimrer med sitt fravær. Gjøvik tvinges til betalt parkering, som virker i Trondheim, hvor kun få studenter må bruke bil til campus. NTNU må lære å dyrke den erfaringen og kompetansen som finnes i de forskjellige miljøene, å la den beste løsningen gjelde lokalt - framfor likhet for likhetens skyld. Likestilling, inkludering & mangfold, er limet som holder og styrker oss som Universitet. Når vi velger å bruke det.
Dersom saken tas videre på tvers av fagmiljøets mening, bør det bli en sak i styret høstsemesteret 2018. Så legg press på dine representanter, og velg riktig i styrevalget, 30.4 - 6.5. Fram til det, kan du gå sammen med 752 andre, og underskrive oppropet for internklinikkene.
