Så snakk sammen, for faen

Jeg har de siste ukene fulgt «studentengasjementdebatten » og kulene som har blitt utvekslet mellom studentpolitikerne og styret ved Studentersamfundet. Jeg klarer ikke å la være å kommentere det jeg ser. Jeg oppfatter en ukultur, og de eneste som kan gjøre noe med det er oss, studentene selv.

Her er debatten om studentengasjementet oppsumert.

Jeg synes det er synd at sleivspark og gubbete kvitter er måten en rekke studentpolitikere og styret ved Samfundet uttrykker meningene sine på. Engasjerte studenter som blir sett opp til og har tunge lederverv som representerer studentmassene, bør bruke pennen, mikrofonen og de 140 tegnene de har fått tildelt med respekt for sitt verv og sine medstudenter.

Som medlem på Huset og leder for snart 450 frivillige kan jeg ikke tolerere at Samfundets medlemmer og byens studenter skal tro at å slenge spydigheter til medstudenter er normen på Huset. Jeg vil heller ikke at dette skal være gjeldene blant de frivillige jeg leder i ISFiT, heller ikke noe jeg vil ønske ferske studenter velkommen til i august. Hvis noen har kjent seg mobbet eller utestengt på bakgrunn av kommentarer på Twitter, bør dette tas alvorlig. Som medlem må jeg si ifra.

Følg Dusken.no på Facebook.

Generelt har jeg som ISFiT-president og privatperson overhørt og oppfattet samarbeidet og stemninga mellom Samfundet og studentpolitikerne som dårlig. Jeg kan selv innrømme at som aktiv gjengis og funksjonær i tre år på Samfundet har jeg opparbeidet meg en rekke fordommer mot studentpolitikerne, uten å kunne peke på annet enn at det må ha kommet av drittslenging i gangene. Jeg vil også poengtere at jeg selv har vært vitne til himling med øynene fra studentpolitikere i retning Samfundet. Dårlige holdninger er altså noe jeg oppfatter at går begge veier. Og jeg synes det er fryktelig synd.

Jeg har gått inn i mitt verv med en tanke om at vi alle jobber for det samme, nemlig at vi på hvert vårt vis ønsker å skape en god studietid for studentene i byen vi bor i, enten vi selger øl, intervjuer Jonas Støre eller jobber for et studentvennlig campus. Jeg vil også i denne anledning påstå at vi alle jobber for å skape en bedre framtid for unge mennesker i verden, hvor enn ISFiT-sleezy det må høres ut i manges ører.

Så snakk sammen for faen — dialog, som vi kaller det i ISFiT.

Jone Tronvåg, leder av Studenttinget, avsluttet det foreløpig siste innlegget i denne debatten med å poengtere at vi er avhengige av hverandre og at vi må støtte opp under hverandres aktivitet. Debatten der den begynte, om valgordninger og uengasjerte studenter, er legitim og tar opp en viktig problematikk. Men ordvekslingen som har foregått både under denne debatten, men også lenge før Samfundetstyret skjøt første kule etter kongevalget, har ikke alltid vært like heldig. Heller har den vært destruktiv.

Jeg ønsker derfor å ta Tronvågs gode poeng ettsteg videre, og invitere den påtroppende lederen for Samfundet og lederne for Velferdstinget og Studenttinget på en kaffe. På den måten kan vi snakke i annet fora enn på en Twitter-strøm og i debattredaksjonens innboks, og forstå hverandres utfyllende roller for å skape en fin studieby. Deretter kan vi gå sammen for å løse utfordringer knyttet til valgordninger og uengasjerte studenter. Som Samfundet-inventar har jeg i hvert fall en rekke spørsmål til studentpolitikerne. Og jeg vil heller velge å stille spørsmålene, enn å anta og tro at det er jeg som vet best.

Jeg mener dette tilbudet helt seriøst, helt uten frykt for å bli oppfattet som hun i Mean Girls som bare ønsker at alle skal være venner. Jeg fatter ikke hvorfor det brukes energi på å rive ned, heller enn å bygge hverandre opp.