Slappe pølser

Følger du med på dagens utdanningsdebatt? Da er du sikkert kjent med hva jeg skal si deg. Er debatten imidlertid fullstendig ukjent, ja, så har denne teksten enda mer relevans. Du har kanskje hørt om pølsefabrikkene i Norge? Vi har outsourcet mye av vår industri, men pølseindustrien er vi visst flinke på. Disse pølsene som produseres, de er deg og meg.

I dagens utdanningsdebatt om universitetenes kvaliteter (eller rettere sagt mangler på dem) blir vi, du og jeg – alle vi studenter – kommodifisert til en av kjøleskapets mest nedrige og impotente matvarer (metaforisk, bokstavelig og fysiologisk). Vi er varer, gjerne defekte som sådan, som benyttes som argument for å understreke en feilslått norsk utdanningspolitikk. «Studentene stiller ikke krav!» tordner Bernt Hagtvet på Antikvariatet en tirsdagskveld under det ukentlige møtet i vitenskapsteoretisk forum. Flau latter innrømmer pinlig faktumet. Mange, foruten enkelte filosofistudenter, glimrer med sitt fravær. «Men det gjør ikke foreleserne heller!» fortsetter Hagtvet, og løs kremting og summing er like bekreftende fra kollegiets side.

Institusjonenes ansvar?

Tilbake til studentens krav. Det som i så henseende er interessant er at varer sjelden har kontroll over produksjonen. Det er ikke slik at tannbørsten skaper maskineriet. Nei, tvert om. Maskineriet designes ut i fra ønsket om hvordan tannbørsten skal se ut. Men hvis varen er defekt, finjusteres maskineriet til varen ser pen ut igjen, og understreker det faktum at det faktisk er noe feil med varen.

Så påpeker da også UD-redaktør Årstøl i Under Duskens februarnummer at Filosofisk institutt er ansvarlig for å gjøre ex.phil.-studiet relevant i forhold til studiespesialisering, noe som for øvrig er på planen for 2013. Og der er vi ved sakens kjerne: argumentasjonen omfavner dehumaniseringen av studentindividet.

Selvgranskning

Blant mange fundamentale feil har Åstøl likevel rett én gang: fadderne har ikke skylda! Å peke fingre vil ikke føre oss noe sted med mindre de peker innover. Derfor blir det noe halvhjertet og passiviserende når Årstøl, og Filosofisk institutt, snakker om strykstatistikk for å understreke poenger. Det er rett og slett sludder og pølsevev. Dette handler ikke om faglig relevans og undervurdering. Det handler om kvalitative mangler i en kvantifisert tenkemåte – rettere sagt – om noe eksistensielt. Vi, studentene, må tenke om oss selv som noe annet enn pølser for å bli respektert som noe annet. Vi er individer, og individer forandrer verden (ikke Twitter og Facebook slik noen har hevdet). Vi er hva vi gjør det til, og vi kan gjøre hva vi vil så lenge vi stiller krav om det på bakgrunn av hva vi er. Som individer har vi plikt til å handle, og som blant annet Habermas har påpekt, er disse handlingsprosessene kollektive.

Mitt ansvar i, og bidrag til, å bedre universitetsutdannelsen er å påvirke deg til å tenke annerledes. Jeg må stille krav til deg, slik du må stille krav til meg. Og så må du ta ansvar for å påvirke en annen. Eller for å fortsette metaforen: En pølse må stille krav til en annen pølse om at de ikke lenger skal være pølser. Dette er, tro det eller ei, ikke opp til kokken (uansett hvor flink kokken er på gryteretter). Først ved solidariske krav kan vi stille kokken til veggs og forlange bedre retter. Vi må begynne med å løfte lista sammen, og så kreve at fagene blir bedre og mer utfordrende.

En dannelsesprosess

Som Trond Viggo Torgersen uttalte etter en motvillig konklusjon som gikk mot 16-åringers stemmerett: «Man har ikke krav på rettigheter som man ikke har kjempet for». Jeg vil heller si det i presens: «…som man kjemper for». Ex.phil. handler om en dannelsesprosess i å tenke akademisk, og er noe man skal ta stolthet i å ha tilegnet seg kunnskap fra og om når man studerer ved universitetet. Å endre faget på grunn av strykprosent styrker ikke faget som sådan, men senker heller standarden (kalt soldiering-effekten i organisasjonsstudier).

Å bedre norsk utdanning, vil jeg hevde, ligger primært utenfor fakultets- og instituttsfærene. Ansvaret ligger hos oss nåværende pølser – fremtidige protagonister. For å parafrasere et kjent revolusjonært mantra (inntil flere tar ansvar for å endre det): «Pølser ved alle fakulteter og institutter – foren dere!»

––
Magnus Michaelsen, Sosialantropologistudent