Statens pensjonsfond utland – en uetisk gullgruve

Tekst: Ida Verlo Ifwarsson og Aurora Nuñez Christensen

Vern om menneskerettigheter og klima er et felles ansvar. Det må skje en forandring i hvordan Statens Pensjonsfond Utland (SPU) forvaltes og allmenn bevissthet rundt investeringene må øke. Som Arnulf Øverland en gang sa, «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

SPU skal sikre avkastningen av oljeinntektene, ivareta og utvikle finansielle verdier for i dag og fremtidige generasjoner. I dag har fondet en verdi på 8000 milliarder kr og er det største statlige fondet i verden. Fondet er investert i aksjer, rentepapirer og eiendommer rundt om i verden og SPU eier rundt 1,4 prosent av verdens børsnoterte aksjer. Fondet er en sentral aktør på verdens børs, med dette følger det et stort ansvar. Dette tas ikke på alvor av verken finansdepartementet eller Norges Bank Investment Management (NBIM) som forvalter investeringene.

De færreste nordmenn er klar over at investeringen i råvareselskapet Glencore er vår nest mest lønnsomme etter Shell. Vi er investert med 2,5 % i selskapet som ofte blir omtalt som «verdens største selskap du aldri har hørt om». Det sveitsiske multinasjonale råvarehandel selskapet kontrollerer 60% av verdens sinkhandel, 50% av kobberhandelen, 9% av kornhandelen og 3% av oljehandelen.

LES OGSÅ: Få hodet opp av oljesanden

I gruvevirksomhet i Kongo er selskapet anklaget for brudd på menneskerettighetene. Arbeiderne blir ikke beskyttet mot stråling og de fleste får lite eller ingen opplæring. Dette øker faren for ulykker. Glencores datterselskaper samarbeider med gruver som benytter seg av barnearbeid. Det er dokumentert at vannkilder i området av gruvene har verdier av tungmetaller som uran og svovel som langt overskrider de anbefalte maksgrensene fastsatt av WHO. Konsekvensen av dette er utbredte helseskader og dødsfall i områdene.

Det er liten tvil om at Glencore bryter med de etiske retningslinjene satt av Etikkrådet.

§ 3C: Risiko for at selskapet medvirker til alvorlig miljøskade.
§ 3A: Risiko for at selskapet medvirker til alvorlig brudd på menneskerettigheter.

Etikkrådet har ikke klart å få Glencore ut av SPU med de etiske retningslinjene. Det er tydelig en svikt i systemet når et selskap repetitivt kan bryte med retningslinjene. Det er spesielt urovekkende når denne investeringen er vår nest mest lønnsomme. I dag fungerer Etikkrådet som en veileder for Norges Bank, men det betyr ikke at Norges Bank må handle etter deres anbefalinger - det er nemlig NBIM som vedtar utelukkelser.

Ved utelukkelse på etisk grunnlag skrives det en offentlig begrunnelse, og dette bidrar positivt til SPU sitt omdømme, åpenhet og verdier utad. Etikkrådet kan finne tydelige regelbrudd, og likevel kan NBIM overstyre rådets tilrådninger. Beslutningsmakten burde ligge i hendene til Etikkrådet, som det eneste organet som ivaretar lovligheten av våre pensjonspenger.

Ved flere tilfeller har det blitt tatt opp i Stortinget at Etikkrådet skal underlegges NBIM. Det er viktig at disse organene forblir atskilt, i og med at de representerer to ulike interesser - nemlig økonomisk risiko og etisk risiko.

Det burde innføres nye etiske retningslinjer som er med på å fremme en bærekraftig utvikling. SPU burde for eksempel være fritt for olje, gass og investeringer. Med denne forandringen kan vi nå vårt felles mål raskere - nemlig en grønn klode.

På NBIM sine nettsider står det skrevet, “Det norske folk eier oljefondet”. Dette betyr at hele det norske folk er aktive eiere av selskaper som representerer overgrep både på mennesker og natur. De etiske retningslinjene må styrkes og håndheves der de blir brutt.