Sterk, tøff og veldig sliten

DELTIDSSYKEMELDING

Jeg vil fortelle en historie. En historie om et liv som ble snudd opp ned. Om uventede hendelser, og hvordan man kommer seg tilbake. Historien handler om en jente med store drømmer, drømmer om å bli statsminister. En jente som har venner som også drømmer om å bli statsminister. En jente som ikke aner hva som venter henne.

23. juli venter hun på noen spesielle. Det er ikke gode nyheter å få, ingen av dem kommer hjem. Hun søker seg vekk fra Oslo og blomsterhavet. Opp til Trondheim, til nytt studie, nye venner, nytt bosted, langt vekk fra det nære og kjente. Hun velger å ikke ta med seg det hun har opplevd inn i det nye livet, og de nye vennskapene. Hun vil ikke bry noen. De dagene verden er for vanskelig å møte, skylder hun på sykdom og dårlig søvn. Den enkleste utveien, no questions asked.

Hun treffer på en, en spesiell en. De blir kjent og deler opplevelser og erfaringer. Han har opplevd noe av det hun har opplevd, han kjenner noen som hun kjente. En falsk nærhet, men samtidig så trygt. De møter nyhetskaoset sammen. Den enorme frustrasjonen over at ingen noen gang vil forstå helt. Savnet. Det enorme savnet. De gruer seg til rettsaken sammen, til årsdagen. De finner en som ligner på han de kjente, de gleder seg over det fine i det absurde.

Hverdagen kommer, bøkene hoper seg opp. Konsentrasjonen er treg, og fokuset på et helt annet sted. Hun sier til seg selv at dette skal hun klare, dette skal hun gjennom, og hun skal gjennomføre det bra. Hun engasjerer seg og gjør en forskjell. Hun tar ansvar, ansvar for seg selv, for andre rundt seg, for det hun engasjerer seg for, på en helt ny måte. Hun føler seg som et overmenneske, hun kan klare alt, uansett hvor mye hverdagen måtte bringe.

Hun glemmer å snakke om det som er skjedd. Hun gjemmer bort det vonde, for egentlig vil hun bare være normal. Ingen skal synes synd på henne.

En dag skjer det utenkelige, det umulige. Han ene som virkelig forstod, blir borte. Svimer av i idrettsbygget. Ett døgn senere er han død. Så absurd. Verden faller sammen. Ingenting gir mening lenger. Dette var dråpen. Hun aner ikke hvordan hun skal klare hverdagen, og gjemmer seg for den. Lenge. Hun vet en ting, og det er at hverdagen aldri kan bli den samme igjen. Hun er ikke den samme, hun har ikke de samme rundt seg lenger. Alt er endret. Nå handler det bare om å klare å velge om hun skal spise brødskive eller havregryn til frokost.

På et møte i Velferdstinget blir hun engasjert i saken om deltidssykemelding, noe Velferdstinget vil jobbe for å vedta som en permanent ordning. Hun kjenner seg igjen i situasjonen. Hun tør endelig å innrømme at hun kanskje ikke er det overmennesket hun trodde hun var. Det er på tide å ta oppgjør med følelsene. Hun tar ut deltidssykemelding. Ett fag går liksom. Det går tregt, men det går.

I dag er jeg tilbake, på et annet sted. Men jeg er tilbake. Jeg fikk mulighet til å ta den pausen jeg trengte fordi stortinget vedtok en viktig ordning etter 22. juli, deltidssykemelding. En mulighet som kanskje reddet meg fra å gå på veggen. Som er grunnen til at jeg er der jeg er i dag. Jeg tok deltidssykemelding fordi jeg ville gjøre noe. Jeg klarte bare ikke å gjøre alt. Jeg vil dele min historie fordi det absurde og umulig kan skje, og fordi man ikke alltid klarer alt det man vil klare. Fordi vi må ha et system som sier at det er greit å ta seg en pust i bakken, og klare det du klarer mens du samtidig har tid til å jobbe med deg selv.

Engasjer deg, og skriv under oppropet vårt her: http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=4169

–-

Vilde Coward, Nestleder i Velferdstinget i Trondheim.