Studentproblemer

Det er drøyt ti minutter igjen av forelesningen. Ti lange, dødelige minutter. Foreleseren ser nervøst på klokka. Han vet det. Vi vet det. Alle vet det. Han kommer ikke til å klare å bli ferdig med det eviglange eksemplet på bare ti minutter. Skrivetempoet hans øker omvendt proporsjonalt med tydeligheten på skriften. Står det «bjelkedeformasjon» eller «bjelkedestillasjon»? Jeg satser på førstnevnte. For å være helt ærlig, så sent på en fredag bryr jeg meg ikke.

Så plutselig skjer det. Like forutsigbart som sene ATB-busser eller pølsefesten på Bodegaen en sen lørdagskveld. «Ziip!». Det første pennalet lukkes. Tre sekunder senere lukkes to nye. Ei jente starter å kle på seg jakken sin. Venninnen hennes følger samme eksempel. Professoren prøver desperat å overse den stadig økende støymengden, mens han småstresset prøver å finne ut hvor han regnet feil. «Er det noen som ser hvor det gikk galt?» spør han nervøst til forsamlingen. Jeg innbiller meg at det var et retorisk spørsmål. Det gjør de 200 andre studentene i salen også. En oppgitt student rister på hodet mens han tar sekken over skulderen og går ut. «Aha, det skal være ti opphøyd i minus fem, ikke pluss fem» mumler foreleseren for seg selv, og fortsetter eksemplet. Et stort sukk går gjennom salen.

De neste minuttene går sakte. Stadig flere starter å pakke sammen skrivesakene. Et subtilt hint om at det kanskje er på tide å avslutte, eller bare stressede studenter som vil nå bussen? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at en ny skoleuke går mot slutten, mens jeg febrilsk prøver å tyde foreleserens ørsmå og utydelige hieroglyfer.

Klokken passerer fire, og det er så vidt man kan høre professorens stemme blant all raslingen med skrivesaker, sekker og jakker. Et dusin studenter har allerede forlatt forelesningssalen. «…Og da er vi straks i mål» forklarer foreleseren mens han desperat prøver å få ned de siste notatene sine på tavlen. Jeg tar meg selv i å dagdrømme om helg og frihet. Så nært, men likevel så langt unna.

«Legger vi dette sammen ser vi da at den totale spenningsendringen blir 122 MPa» avslutter foreleseren og puster lettet ut. Jeg skriver fort ned den siste setningen og klapper fornøyd sammen skriveboka. Endelig helg! Akkurat idet jeg skal til å reise meg da jeg hører fra første rad: «Spørsmål! Hvordan kom du frem til det siste du skrev?» Stemningen i salen går fra katastrofal til krise. «Du spør ikke om det 16:04 på en fredag» hvisker en oppgitt sidemann. Jeg nikker enig. Professoren går i gang med en lang avhandling om parallelle spenningsretninger og likevekt. Bare en liten prosentdel av klassen følger med på det han sier. Kunne denne dagen egentlig blitt noe verre? I ren frustrasjon over helgen som aldri ser ut til å komme, tar jeg opp telefonen og sjekker nettavisene. «Over 40 mennesker omkommet i bombeangrep i Syria.» «Kanskje jeg ikke har det så ille allikevel» tenker jeg for meg selv, og prøver å få med meg foreleserens sluttpoeng.