Studentsyndromet: utsettelsesatferd

00:23: Klokken er snart halv ett på natten. Det er april. Semesteroppgaven min skal leveres om drøye ti timer. Det eneste som er verre enn innleveringsfristen er fristen for å begynne å skrive. Jeg sitter og stirrer på et tomt, hvitt ark. Ikke det vanlige word-dokumentet der man har stirrekonkurranse med markøren til øynene blir firkantet. Arket mitt er ikke virtuelt. Det er et kjedelig, stygt og uoriginalt papirark. Tankekartarket mitt. Det verste av alt er at det er tomt og gjenspeiler hvor lite jeg har oppe i hodet akkurat nå.

01:44: Hvorfor startet jeg ikke før? Hvordan kunne jeg grave meg selv ned i denne avgrunnen? Hvorfor begynte jeg ikke for to måneder siden da oppgavene ble publisert? Hva gjør jeg egentlig med livet mitt? Disse spørsmålene er ikke så vanskelig å svare på. Jeg startet ikke før fordi jeg er for lat. Jeg gravde meg selv ned fordi det krevde lite energi. Jeg begynte ikke å skrive for to måneder siden fordi det fortsatt var to måneder igjen. Dessuten gjør jeg så jævlig mye annet med livet mitt.

02:09: I dag for eksempel, så har jeg sortert alle cd'ene mine. Først alfabetisk, så kronologisk, så omvendt kronologisk og til slutt sorterte jeg dem alfabetisk etter tredje bokstav i fornavnet på artisten. I går brukte jeg dagen min på å drømme om å ri på en elefant, og hvor lykkelig jeg hadde vært hvis jeg hadde hatt en katt. Forrige uke gikk med på finne et instrument jeg ikke kan uttale navnet på, og brukte all min tid til å bli skikkelig god på å spille det. Korpsdrømmen fra da jeg var 5 år gammel gikk nesten i oppfyllelse.

02:18: Endelig har tankekartarket fått litt farger og figurer. Dessverre har jeg ikke svart på hvorvidt subjektet settes i sentrum i kunnskapsteoriene til Descartes, Hume og Kant. Men jeg har tegnet grundige og fargerike illustrasjoner av dem alle tre. Det lange håret til Descartes utgjør et kartesisk koordinatsystem, med en skeptisk Hume med rød turban langs y-aksen og Kant som tingen i seg selv på x-aksen. Er jeg heldig, så kanskje det blir verdsatt i besvarelsen min. Det burde bli satt pris på, for det er den eneste besvarelsen jeg har til nå og jeg har lagt mye energi i det.

03:37: Det flyr en fugl forbi vinduet mitt. Det høres ut som det er travelt langs Elgsetergate i dag. Er det noen som er på vei hjem fra Samfundet på en vanlig ukedag? Lurer på hva de har gjort. Lurer på hvem de var med, om de hadde det gøy, om de også har en semesteroppgave å skrive. Finnes det egentlig andre mennesker i verden akkurat nå? Hvem er jeg? Hvem er du? Hvorfor studerer jeg? Hva om jeg hadde studert noe annet? Jeg savner mamma. Jeg vil hjem en tur. Når får jeg svar fra sommerjobben jeg har søkt på? Hva vil jeg bli når jeg blir stor? Hva vil alle andre bli når de blir store? Hvorfor finnes vi?

04:59: Herregud, dette går ikke lenger. Tallet fem dukker plutselig opp i hodet mitt. Fem kaffekopper er konsumert, fem ord er skrevet, fem (ganger 10) medstudenter har allerede gitt opp, og det er fem timer igjen til innlevering. Jeg tenker at jeg har fem år igjen med dette helvetet.

06:01: Jeg mangler kilder, og aner ikke hvordan jeg skal finne dem. En venn av meg sa han hadde skrevet hele oppgaven, men måtte bare finne kilder. Derfor tar jeg den enkleste utveien. Jeg leser det jeg skjønner i pensumboken, skriver inn Wikipedia i tillegg, kopierer litt fra en oppgave på daria.no og pynter med litt bilder. Og det viktigste jeg gjør, er å skrive at kildene selvsagt var hentet for en måned siden.

08:32: Jeg mangler 316 ord. Jeg er smart og later derfor som jeg er uvitende og ikke lærte noe om orddeling på barneskolen. : "Inn en etikken er Kant kjent for å ha formulert det kate goriske impera tiv".

09:58: Oppgaven er endelig levert. Jeg overlevde denne gangen også. Neste gang kan jeg drøye det enda noen timer.