Ta tilbake nasjonalismen

Tekst: Mathias Kristiansen, Tematisk nestleder, ISFiT-19

Debatt

Nasjonalismen er på frammarsj, det kan vi lese i de aller fleste aviser. Nasjonalisme, og i amerikansk kontekst patriotisme, er noe studenter og en stor del av befolkningen ofte skyr. Vi ser på oss selv som nordmenn, joda. Men nasjonalisme forbindes om en tanke om totalitære regimer og polariserende retorikk, denne oppfatningen kan være avskrekkende, og motvirke viktige diskusjoner. Om unge, og da kanskje spesielt studenter, ikke tar del i den offentlige debatten rundt hva Norge skal stå for vil «norske verdier» fort bli noe vår generasjon ikke forbinder seg med.

For hva skal Norge stå for? I en kronikk i Morgenbladet skriver Kjetil Jakobsen at den nasjonale identiteten er verken mer eller mindre enn det offentlige livet. Tanken om Norge er ikke noe naturlig i seg selv, den skapes av de som diskuterer akkurat hva nasjonen skal stå for. Han trekker fram at Wergeland så på nasjonen som våren, en tid for kreativitet og blomstring, ikke en urgammel og etablert sannhet. Vi, nordmenn, former nasjonalidentiteten.

Vi har alle tanker om hva Norge er, og skal være. Norge har lenge vært, og er fortsatt et lite land med store ambisjoner. Vi ønsker å redde regnskogen, bidra til å utvikle u-land, og opprette organisasjoner som skal være med på å gjøre verden bedre. Som oljenasjon prøver vi å være landet som bruker vårt geografiske hell på å være uselviske, det er landets oppdrag å bidra til den globale dugnaden.

Samtidig har vi et moderland å ta vare på. Et langstrakt land, med fjord og fossefall, lyng og laks, og norske tradisjoner og nærsamfunn som subsidieres. Kulturlandskapet skal vedlikeholdes, bunadsølvet skal pusses og monstermastene males grønne. Norge har kanskje en relativt kort historie som nasjonalstat, men ideen om Norge står sterkt i det ganske land.

Rundt omkring i den vestlige verden ser vi sterke bevegelser som kjemper for å forsterke nasjonalismens posisjon i samfunnet. Alternativ for Tyskland ble valgt inn i riksdagen med en tanke om et Tyskland for tyskere, i Barcelonas gater marsjerer katalanere for selvstyre og suverenitet. Dagene etter strømmer spanjoler fra resten av landet til Barcelona, og marsjerte for et fortsatt forent Spania. For ikke å snakke om den politiske kampen rundt Brexit-avgjørelsen.

Det kan virke som utviklingen i den offentlige diskusjonen er en slags motreaksjon mot globaliseringen. Globaliseringen som har vært med på å bringe verden tettere sammen, skaper nå en sterk motreaksjon hvor det males et bilde av oss mot dem. Med dette skiftet i diskusjonen, hvordan skal dualiteten til Norge utvikle seg framover? Nasjonalisme trenger ikke nødvendigvis å være en ideologi fordret på fremmedfrykt, men da trenger vi at andre nordmenn enn kongen slår et slag for en tanke om et inkluderende Norge.

Et globalt ansvar og en nasjonal stolthet er ikke selvmotsigelser, i bunn og grunn. Norge har lenge klart å være landet som bryr seg om verden, og samtidig ta vare på sine egne. Handler dette om rikdom? Eller vårt bilde av lille, men modige Norge? Jeg tror det heller er det sistnevnte som er viktig. Dette bildet må hele offentligheten være med på å forme, ansvaret ligger på den enkelte for å bidra til tanken om hva vårt land skal være. En nasjonalidentitet fordret på åpenhet men stolthet kan være en løsning på Norges globale men lokale ansvarsfølelse.

Merknad: Mathias Kristiansen har tidligere vært journalist i Under Dusken.