Tilsvar til Stian Hansen

Stian Hansen hevder at filmvitenskapen er keiserens nye klær og langer ut i alle retninger med noe som sikkert skal forestille en grunnleggende humaniora-kritikk. Han påstår at han har skrevet bare tull i en oppgave og fått karakteren C. Det er ikke riktig.

Hans virkelighetsbeskrivelse tåler ikke mye utfordring før de grove påstandene og anklagene begynner å slå sprekker. Med følgende moderering på Aftenpostens debattforum smuldrer grunnlaget opp. Hansen skriver:

«Som det fremgår av artiklene, var ikke hele oppgaven svada. Jeg skrev om Fight Club, som jeg faktisk har sett, og skrev litt om den. Men det var mine personlige meninger om filmen, og burde ikke regnes som relevant av en sensor.»

Hansen har altså:

1) Valgt ut relevante teorier fra pensum

2) Matet dem inn i generatoren

3) Redigert i dem og oversatt til resultatet til forståelige resonnement etterpå

4) Knyttet disse opp mot en relevant film og relevant filmteori fra pensum

5) servert selvstendige og forståelige resonnement om forholdet mellom filmen, filmteori og samfunn.

Det forundrer ingen fra humanvitenskapene at han på en god dag, og på et elementært basisemne, kunne karre seg opp på en svak C med dette som utgangspunkt. Det siste punktet (5) kaller han «personlige meninger [som ikke burde] regnes som relevant». Heri ligger det en grunnleggende misforståelse av humaniora som en objektiv, positivistisk vitenskap á la realfag. Innenfor en vitenskap som i hovedsak tar for seg filmens betydning i kulturen og samfunnet rundt oss så er det ikke mulig å være «objektiv».

Jeg vet ikke hvor Hansen har fått den oppfatning at det er utelukkende rent objektive fakta som skulle være relevant materiale på en eksamen i filmvitenskap. Innenfor humanvitenskapene skal man være saklig argumenterende og resonnerende på basis av ens kunnskap og analytiske ferdigheter, og det er milevidt mellom denne praksisen på den ene siden og «svada», uhemmet subjektivitet og synsing på den andre.

Utfordringene som det gir ferske studenter å skille på disse nyansene mellom begrepene objektivitet og subjektivitet diskuterte vi grundig i både forelesninger og i gruppeundervisning på fagene FILM1000 og FILM1001. Men dette var altså aktiviteter som Hansen hevet seg over å delta i. Som student på universitetet (ikke «på skolen» som han selv kaller det) forutsettes det faktisk at studentene er voksne mennesker som tar et selvstendig ansvar for sin læring og eventuelle intellektuelle utvikling. Det hadde nok hjulpet om Hansen hadde benyttet seg av undervisningen vi tilbyr og engasjert seg i å finne ut hva filmvitenskap faktisk handler om. Og hvis det var så veldig dårlig og meningsløst så kunne han gjerne utfordret oss med saklige kritiske innspill og deltatt i diskusjoner om disiplinens praksis. Vi er ikke redde for denne diskusjonen. Vi holder på med den hele tiden.

Hansen har ikke avslørt noe som helst om studiekvaliteten ved NTNU. Han har ikke bløffet sensor eller andre fagpersoner slik han hevder. Han har derimot bløffet godtroende og ukritiske journalister til å tro at han hadde en «stor sak» om humanioras svakheter, mens det er hans egen mangel på engasjement i studiene og manglende forståelse for vitenskapen han ga seg i kast med som står avkledd tilbake.

Til påstandene om at vi bare farer med synsing og tåkeprat på studiene og i forskningen vår, at vi ikke forholder oss til den objektive virkeligheten utenfor Dragvoll og likhetstegnet han stiller mellom vår praksis og ytterliggående postmoderne teori er alle fullstendig urimelige. Filmvitenskap inneholder et betydelig element av fortolkning, det er riktig, men den er solid fundert på empiri og observerbare fenomen i virkeligheten.

Selv er jeg filmhistoriker og bruker månedsvis i historiske arkiver og gjør intervjuer med tidsvitner for å finne ut hvordan ting henger sammen. Men det forskningsproduktet som kommer ut av en slik prosess er åpenbart ikke direkte sammenliknbart med rent objektive fasitsvar som du får på kjemilaboratoriet. De er vitterlig to forskjellige vitenskaper, humaniora og realfag, men de er likefullt vitenskaper begge to. Humanvitenskapene, eller humaniora, behandler den kultur og det samfunn som menneskene har skapt og skaper, og da er objektivt fastslåtte sannheter verdifullt som utgangspunkt, men har liten verdi alene.

I filmhistorien kan vi for eksempel objektivt slå fast at den tyske ekspresjonismen vokste frem på 1920-tallet, men det er ikke mye man kan bruke denne objektive informasjonen til, bortsett fra å slå fast at da skjedde det. En filmvitenskapelig tilnærming til denne perioden kan ikke stoppe der, men forsøker å forstå hva som var årsakene, effektene og betydningen av denne bevegelsen. Likeledes kan vi slå fast at nazifilmen «Jud Süss» kom ut i 1940, men hva så? Vi må sette denne filmen inn i en historisk kontekst, koble den til empirisk viten om dens samtid og på denne bakgrunn analysere og fortolke dens form og innhold, for å forstå og kunne lære av dens historie. Ut av et slikt prosjekt kan man ikke forvente et sett objektive sannheter som dem man får ut av et kjemieksperiment. Det vil være en stor grad av fortolkning inne i bildet, uten at det på noen måte kan kalles synsing eller tåkeprat. Det er, som sagt tidligere, et stort gap mellom disse størrelsene. Det hadde jeg håpet at selv de mest inngrodde realister også ville skjønne, men humaniora-hatet som florerer i debatten etter Hansens utspill vitner dessverre om det motsatte.

Jon Raundalen
Førsteamanuensis i Filmvitenskap, NTNU