Underholdning for kjønn

Gert Nygårdshaug uttalte nylig til Dagbladet at norske forfattere i stor grad er ute av stand til å bevege seg ut av den private sfære. Han utpekte spesielt de kvinnelige forfatterne til syndere. Samtidig ser vi framveksten av det kvinnerettede forlaget Silke, og at Bokklubben Nye Bøker lanserer sin egen «manneklubb». Er vi på vei mot målgrupper og en forfatterstand definert stadig mer på grunnlag av kjønn?

Det ligger en eim av 50-tall over det hele. Det private, intime og erotiske har blitt litteraturens kjøkken. Og en kvinne skal kjenne sin plass. Om man tar en titt på bokhøstens store lanseringer, er det få av de kvinnelige forfatterne som beveger seg langt fra den private sfære. Man kan fort falle for fristelsen til å si seg enig i Nygårdshaug sin kritikk av forfatterkollegaene. Det vil imidlertid være å overse den andre gruppen som opplever kjønnsdeling av underholdningsbransjen, nemlig mottakeren.

I september har tv-kanalen Fem vært på luften i to år. Kanalen retter seg spesielt mot kvinner, og utgjør dermed enda et underholdningsmedium som mener at det kan definere et sett felles interesseområder utelukkende basert på kjønn. Kanalen sender dokumentarer, dramaserier, spillefilmer, situasjonskomedier, motenyheter og kjendisrapporter, og er hundre prosent sportsfri. Uavhengig av hva man måtte mene om kanalen bør det lyse noen varsellamper. Bevisst eller ubevisst sendes klare signaler om hva man som kvinne skal og ikke skal interessere seg for. Det skapes forventninger til hva man er eller burde være opptatt av. Silke Forlag markedsfører seg på den samme måten: De skriver for kvinner – en gruppe som ifølge forlaget selv er opptatt av «krim, erotikk og faktabøker om forhold, sex, kvinnekroppen og kvinners livsfaser». På herresiden finner vi den mye omtalte «mest for menn»-avdelinga ved Ålesund Bibliotek, som hovedsakelig består av fotball-, bil- og fiskebøker.

Eksemplene ovenfor viser noe som Nygårdshaug i stor grad overser. Den ensrettede litteraturen handler i større grad om en kjønnsdeling av leserne enn av forfatterne. Det skrives generelt mer om den private sfære, intime emner og erotikk fordi kvinner i gjennomsnitt leser nesten dobbelt så mange bøker i året som menn. Man skaper forestillinger om hva som underholder denne attraktive kundegruppen, og fortsetter å produsere bøker med denne tematikken. Det er en forståelig strategi, men den tjener verken litteraturen eller leseren.

Vi får et snevert bokmarked hvor man stigmatiserer leseren basert på kjønn og medieskapte normer for hva som underholder. Pressens tabloide vinkling på boklanseringer levner heller ingen tvil om et voldsomt behov for å sette fokus på det nære, intime og ikke minst det erotiske. Det kan være lett å tro at dette kun reflekterer de faktiske samfunnsholdninger. Men når en bok som Mengele Zoo, som tar for seg både miljøpolitikk og nord-sør problematikk, kan selge over 100 000 eksemplarer, forteller det imidlertid noe ganske annet.

Påstanden om at kvinner skriver mer om erotikk, intimitet og hverdagslige emner enn menn, ble nylig angrepet av Vigdis Hjort. I Klassekampen poengterte hun at også kvinner tar for seg intellektuelle, eksistensielle og storpolitiske temaer, men at mange av dem forsvinner på veien fra manus til forlag og til pressen. Tittelen til bokanmeldelsen som var trykket på samme side satte likevel bedre ord på problematikken enn Hjort kunne håpe på å gjøre:

«Kåtskap og kvardag. Kan orgasmen fri oss frå tanken på den attgløymde mobilladaren? I Trude Marsteins nye roman freistar ei gift mor å rømma frå trivialitetane gjennom ein elskar.»

Marius Tobiassen er kulturjournalist i Under Dusken.