Urørt og Idol representerer to forskjellige univers

Tekst: Aleksander Hauge, kulturredaktør

Finalistene under årets Urørtfinale illustrerer det vide spekteret vi har av ny norsk kvalitetsmusikk. Slik som fjorårets finalister er det også i år mye godt og blandet. Hva er det med Urørtkonkurransen som gjør den til et godt bidrag til den musikkscenen vi har i Norge?

Urørt er nok en av de få konkurransene hvor man har mulighet til å drive en bærekraftig karriere etter at rampelysene er slått av og konfettien er ryddet vekk fra finalescenen. Artister som Michael Paskalev og Honningbarna har kommet en lang vei siden de vant konkurransen.

La meg skyte litt med bind for øynene. Når det gjelder utvelgelsen av kandidater, bedrives dette på en mer demokratisk måte enn andre konkurranser av lik sort. Her velges kandidatene basert på hva folk faktisk har hørt på. I konkurranser som Idol og X-faktor hersker et diktatur bestående av avdankede musikkjendiser fra et annet millenium.

Det er bare underholdningsbransjen som har klart å få noe ut av middelmådige artister som på død og liv skal prøve så godt de kan med å synge et altfor kjent refreng.

Man bruker ofte ord som «talent» for å beskrive de kandidatene som velges ut på slike konkurranser. Her kommer for øvrig mitt hovedargument. Når man betegner et underholdningsprogram som en talentkonkurranse så er det selvsagt at det er dét folk vil betrakte det som også. Men kommersielle underholdningsprogram har aldri vært talentkonkurranser, det kommer de heller aldri til å bli. Hvis vi tolker Idol eller X-faktor for hva det er, så er det først og fremst underholdningsprogram finansiert via annonsering og seertall.

Tar man disse programmene for hva de er verdt, finnes det ingen rom for kritikk. Idol og X-faktor har klart seg overraskende bra gjennom flere år. Likevel, når sceneteppet går ned blir ofte finalistene glemt. De som da sitter igjen med skylden er programskaperne, som så uskyldig har laget et underholdningsprogram skreddersydd for den jevnlige sofasitter. Hvis utgangpunktet er å finne en person som såvidt klarer å synge, for så å gjøre vedkommende til superstjerne, er det da overraskende at personen blir glemt? Som så mange andre underholdningsprogram skapes det en illusjon, i dette tilfellet av artisttilværelsen. Illusjon er ikke akkurat et lite brukt ord i underholdningsbransjen.

En talentkonkurranse handler først og fremst om å finne noen som har et talent av genuin karakter. Det er bare underholdningsbransjen som har klart å få noe ut av middelmådige artister som på død og liv skal prøve så godt de kan med å synge et altfor kjent refreng. La meg presisere; Det finnes ikke en kunstkritiker der ute som synes det ligger et talent i å kunne etterligne malerkunsten til Rembrandt eller Van Gogh. Det som gjør slike programmer interessante og til tider uhyre spennende er underholdningsverdien, ikke de tilsynelatende «idolene» programmet har klart å frembringe.

Gjennom Urørtkonkurransen har man mulighet til å frembringe artister nettopp fordi man ikke plages av det kommersielle underholdningspresset. Her har man kringkastningsavtalen som order opp. Med TV2s finansieringsplan som innebefatter annonsering er de avhengige av seertall. For å få seertall må de ha en underholdningsverdi. Ikke tving på dem ansvaret for å produsere artister også, en realistisk rekonstruksjon av artisttilværelsen stod aldri i manuset, illusjonen av den derimot lever i beste velgående.